Parlando

London 8 - Avgang

2012-01-25T21:50:00.000+01:00

Får fullføre loggekvensen med å skrive litt om avgangsdagen også. Etter å ha sjekket litt reiseruter, avgangstider og priser endte det opp med taxi. 30 pund fra Camden til Heathrow var ikke så ille når vi deler det på tre syns vi. Og undergrounds har vi jo prøvd så det holder.

Det var vel den første morgenen at vi hadde regnvær av betydning. Så vi har vært heldige. Og 8-10 grader i januar er ganske greit. Reisen hjem bød ikke på spesielle opplevelser som er verdt å skrive om. Fikk Aftenposten på flyet for å sjekke om det var noe stort som hadde skjedd hjemme. Jeg konstaterte at mitt fravær ikke hadde forårsaket noe dramatisk. I mangel av annet stoff hadde journalistene satt Siv Jensen og Erna Solberg opp mot hverandre igjen. Er man ikke uvenner fra før så greier iallfall journalistene å konstruere opp noe.

Alt i alt en opplevelsesrik uke i London. Blir nok å ta en tur igjen om ikke så altfor lenge. Men før det blir det nok noen andre steder i verden. Noe er klart, mer må planlegges nærmere, og mye har ikke kommet til planstadiet enda.

Og aller først må jeg en tur til Grong for å hente bilen.

London 7 - Waterstone's

2012-01-25T21:17:00.000+01:00

Waterstone's er en stor bokhandlerkjede. Det er alltid spennende å gå i bokbutikker, særlig når en kommer fra en liten by i Norge. Waterstone's på Piccadilly har bøker i 5 etasjer og kafė i 6. I alle etasjene er det gode lesestoler. Og der kan en hvile bena innimellom og bla i bøker før en eventuelt handler noe.

Men dagen startet med geocaching. Jeg tok meg av området i Camden og langs Regent Canal. Det ble noen cachefunn. Og så er jo den store bonusen selve turen og alle plassene en kommer til som har sin egen historie.

Dagen ble avsluttet på indisk vis med chicken tikka masala. Chicken vet jeg hva er, tikka vet jeg ikke hva er, heller ikke masala. Men godt var det, dog litt sterkere enn hva jeg er vant til. Så det gikk en ekstra John Smith Extra Smooth.

London 6 - Spitalfields og Tate Britain

2012-01-22T19:09:00.001+01:00

I dag igjen - på marked. Mye rart her borte i Spitalfields, på østkanten. Vi brukte mest tid på Old Spitalfields. I området er det flere markeder, bl a Petticoat Lane, det eneste jeg har hørt om før. Spitalfields har vært et område for innvandrere gjennom mange år. Forskjellige kulturer har vært her til forskjellige tider. De siste tiårene er det Bangla Desh som preger området, og særlig i Brick Lane, den fargerike gaten med alle curry restaurantene. Og inne i nedlagte Old Truman Brewery har bengaleserne sitt eget marked.

Så skilte vi lag. En av oss, som enda ikke var mette(t) med shopping, dro til Covent Garden. De to eldre dro til Tate Britain, Tate galleriet med mer klassisk kunst, og særlig britisk. Det gjorde godt å roe ned tempoet litt.

Det blir mye tekst og lite bilder her. Men får legge ut bilder på hjemmesiden min kanskje, når jeg kommer hjem.

London 5 - Hampstead Heath og Notting Hill

2012-01-21T19:01:00.001+01:00

I dag er det lørdag. En mild januardag, fin for en tur i en av Londons mange parker. Jeg drar litt nordover. Og parken heter Hampstead Heath. Det er en av de store landlige parkene, med store grønne sletter, ande- og badedammer og stier og gangveier på kryss og tvers. Det er mange londonere ute i parken på en lørdag. Mange joggere, og mange hunder. Det er veldig vanlig at hunden går løs. Det er jo byhunder, vant til masse folk og andre hunder. Og det er intet problem her på hundeavfall. De er veloppdragne, både hundene og eierne.

Før jeg krysset Hampstead Heath var jeg også innom naboparken Kenwood. Der lå det et flott gods, sikkert etter Kenwood, som hadde donert det hele, med sin kunstsamling til Londonerne. Dessverre var galleriet og kafėen stengt for oppussing. Men folk måtte jo ha te. Så like nedenfor var det satt opp en "tea hut", der turfolket satt med hundene sine.

Jeg gikk så videre inn i Hampstead Heath og møtte på en gartner som holdt på å rydde opp rundt en fontene. Goodison Fountain kalte han den. Han anbefalte meg vannet, det var kildevann som var svært jernholdig. Siden han drakk det selv tok jeg sjansen på en slurk jeg også.

Før jeg forlot parken i sørenden besteg jeg Parliament Hill. En relativt slakk grønn ås med flott utsikt sørøver mot sentrale London. Og så var det inn på Starbucks da, før ferden videre til Notting Hill.

Det er veldig greit å komme seg rundt i London. Med et Oyster Card reiser man så mye man vil med underground, overground eller buss hele dagen for en maksimalpris. Bare man har et Tube Map med seg.

Sendingen foregår i dag fra en kafė i Portobello Road mens vi spiser belgiske vafler. Portobello Road er som mange vet den lange markedsgaten i Notting Hill. Jeg gikk opp og ned noen ganger mens de andre gikk opp og ned.

London 4 - Tate Modern

2012-01-20T21:48:00.001+01:00

Dagene går fort unna. Et par av oss begynner å få panikk fordi vi er halvferdig med ferien nå. Det er nå tredje dagen på Oxford Street for å komme over strekningen Tottenham Court Road til Marble Arch.

Jeg for min del valgte en annen rute. Hovedmålet mitt i dag var Tate Modern. Men det tok et par timer å komme dit, fordi jeg stoppet ved noen geocacher ved Kings Cross & St Pancras Station. Sistnevnte stasjon er ganske nybygd, stor og moderne, som tar seg av blant annet Eurostar, toget under kanalen til Paris, Lille og Brüssel. Og midt mellom stasjonen og Regents Canal ligger det en liten park som heter Camley Street Natural Park. Et naturreservat midt i byen. Nå i januar var det ikke så veldig imponerende. Det blir nok mer liv utover våren med fugler, insekter, amfibier og annet småkryp, både på land og i den lille dammen.

Videre på veien gikk jeg over Thames, over Millenium Bridge, gangbroen som ble bygd til tusenårsskiftet. På andre siden ligger Tate Modern. Opprinnelig var dette et stort kraftverk. Nå har Tate galleriene overtatt den store bygningen. Det rommer den moderne delen, legger vest ligger Tate Brittain som har den klassiske kunsten. Jeg er ingen kunstekspert. Men det er veldig fint der, og veldig mye artig å se. Av de flere kafėene var den i 7. etasje den flotteste, på grunn av den fine utsikten over elven og sentrale bydeler. Rett i mot var det St. Pauls Cathedral som dominerte.

Skrivingen foregår nå etter at vi har samlet oss og spist på Weatherspoons rett ved Madame Tussaud ved Baker Street.

London 3 - Wimbledon

2012-01-19T19:53:00.001+01:00

Dag 3 er avsatt til familiebesøk. Min kusine Turid har bodd i London i omtrent 40 år. Og det er ikke så ofte vi treffes. Og aldri har jeg truffet henne i London. For å komme til henne, i nærheten av Wimbledon, ble det en del planlegging, med underground, tog og buss. Så det tok lang tid. Men får jo gjort seg kjent på veien da.

Huset de bodde i hadde de kjøpt for nesten like mange år siden. Da var det kanskje overkommelig å kjøpe seg et hus der. I dag er nok ikke dette noe for førstehjemsungdom. Eksempelvis var det et nytt hus med 4 leiligheter i nærheten. En bekjent av dem hadde nylig kjøpt en av leilighetene der for 3,5 mill pund, altså bortimot 35 mill norske kroner. Wimbledon er med andre ord et attraktivt område å bo i. I tillegg til rolige boligområder fins også Londons største park, Richmond Park, og Wimbledon Common, et nesten like stort friområde.

Det ble selvfølgelig en hyggelig prat om masse rart. Og det ble avsluttet med en bedre lunsj på et sted i Wimbledon village. Det vil si helt på tampen ble det også en rundtur bare for å ha vært på de to store turistattraksjonene i Wimbledon: Hampton Court og tennisbanene. Iallfall Hampton Court må nok besøkes en gang. Det sies å være et av de flotteste slottene, eller hva det kalles, i Europa.

Nå er vi alle 3 innom en bar i Regent Street på hjemveien til Camden. Så da passer det å poste dagens blogg.

London 2 - Westminster Abbey

2012-01-18T19:40:00.001+01:00

Dagen starter med grått oppholdsvær i Camden, men behagelig temperatur i forhold til der jeg kommer fra. Et geocache funn og inn på pub Belushi's for morgenkaffe før underground til Westminster.

Hovedmålet i dag var Westminster Abbey. I utgangspunktet er det kanskje ikke det mest spennende man kan gjøre i London. Men siden jeg har vært i London noen ganger før, og fremdeles ikke vært i en av de største attraksjonene, måtte dette gjøres. Og det var en fin opplevelse. Veldig mye fin utsmykning selvfølgelig, og massevis av engelsk historie. Det er ikke bare kroninger, bryllup og kongelige begravelser her. Men det er en masse gravkammer og minnesteder for kjente engelske storheter her. I fleng husker jeg Chales Darwin, David Livingstone, Isac Newton, Michael Faraday, Shakespear, Dylan Thomas, Charles Dickens, Rudyard Kipling osv.

Så var det tid for "lunsj". Etter avtale møtte jeg mine damer, som hadde prioritert shopping, på Piccadilly Circus. I nærheten der fylte vi oss opp med kaffe, kake og is.

Jeg fikk mer fri og dro på geocaching i Soho. Jeg gikk inn på en kaffebar for å logge et funn. Siden det begynte å bli sent på dagen ba jeg om en decaf. Det var de dessverre fri for, men jeg satt med ned likevel. En mann kom bort til meg med ordene "can I help you sir". Jeg fortalte om min mislykkede bestilling, men han kunne ikke tro det. Men han måtte bare innse etter nærmere undersøkelser at slik var det. Det viste seg at han jobbet i denne kjeden, men for det meste i Vilnius. Etter en hyggelig prat lovet han meg koffeinfri kaffe på hans kafé i Litauen iallfall.

Jeg syns dette holder for i dag og sitter på Starbucks for å få litt Internett, på Oxford Street, ved Tottenham Court Road. Syns London er meget interessant også om vinteren og i gråvær. Det er jo ikke is og snø. Men grønne parker får vente til sommerhalvåret.

London 1 - Ankomst

2012-01-17T21:03:00.001+01:00

Vi startet i Brønnøysund med fly til Oslo kl 0955. Vi, det er Åse og meg. Da vi nærmet oss Gardermoen lå tåken tykk der. Widerøe gjorde ett landingsforsøk, men måtte gå opp igjen. Den østre banen hadde bedre utstyr for slike forhold, og vi tok en runde og prøvde på nytt der. Plutselig var vi på bakken. Ikke mange meters sikt.

Mette ankom så med toget fra Oslo og reisefølget var samlet. Litt kaffe og mat, så bar det inn i utenlandshallen. Kl 1505 dro fra Gardermoen mot Heathrow.

Vi skal bo i Camden, i lånt leilighet, i en uke. Det tar vel nesten like lang tid å komme seg fra Heathrow til Camden som fra Gardermoen til Heathrow. Iallfall hvis vi vil reise billig. Og det vil vi. Ikke nødvendigvis fordi det er billig, men for å menge oss med folk flest i London og oppleve mest mulig. Da blir det 3 forskjellige Undergrounds og en buss. Først Piccadilly Line, så District Line, og deretter Central Line til Marble Arch. Så er det buss 274 til døra.

Stille og rolig på flyet. Ikke noe sydencharter liv. Det nærmeste må være de 3 damene rett foran oss som starter shoppingturen til London med champagne.

Etter å ha kommet til leiligheten som vi har lånt av snille slektninger kjente jeg sulten gnage. Så jeg dro ned på hjørnet til puben og feiret begynnelsen på en ukes opphold ii London. Guiness på tom mage smaker og gjør godt. Jeg har allerede funnet et trivelig sted for å publisere blogger.

Live blogging Grong-Brønnøysund

2012-01-13T21:42:00.001+01:00

Da starter straks bussen her fra Grong med destinasjon Brønnøysund. Antagelig kan du bare hoppe over dette innlegget. Det blir antagelig bare en helt ordinær busstur. Men en kan aldri vite. Men følg likevel med her på Parlando. For snart drar jeg til London.

Nå er vi i gang. Heldigvis ble det ingen venting på toget fra Trondheim som var 35 minutter forsinket.
Men nå begynner det å skje noe allerede: Sjåføren har satt på musikken. Da blir det å lytte til hans musikk i 4 timer. At jeg skulle glemme å ta med mine Bose hodetelefoner, med støydemping og selvvalgt musikk.

Likevel høres en hyggelig velkomst over høyttaleren nå fra sjåføren. Nesten som på turistbuss. Så dette går nok bra. Har jo iPaden:-).

Oppover, altså nordover, E6 nå. Namsen på høyre side. Ser den ikke i mørket. Men jeg vet den er der. Kjører forbi stedet der jeg for 3 år siden ble kastet ut i elva i overlevingsdrakt og fløt nedover en halvtime.
Da åpner jeg ølboksen min. Og det er lettøl. Det skulle de bare visst, alle de som kastet sitt blikk i retning av ølbokslyden - og meg. I ett sekund var jeg i søkelyset. Er de redde for meg tro? Eller kanskje det er jeg som er redd for dem?
Oi, der er vi alt inne på riksvei 775, uten at jeg merket den krappe venstresvingen. Så jeg er altså straks oppå sauefjellet, mellom Gartland og Høylandet. Men på denne turen blir det nok ingen saueplage.

Bussen er forøvrig omtrent halvfull. Så alle har sitt dobbeltsete. Så er det vel noen som går av på Foldereid for å gå på bussen til Rørvik. En person leser avis, en person trykker på iPaden sin, resten vet jeg ikke hva gjør, kan hende sover, grubler, filosoferer, eller bare sitter der og ser rett fram. Skjønt alle har vel et eller annet inne i hodet?

Avstigningsstopp på Høylandet. En person mindre. Da er vi altså inne på riksvei 17 - Kystriksveien.

Så skjer det noe: det dirrer og ringer i lommen min. Det er jo Store Broder Trygve fra Bergen! Vi fikk oss en kort, men hyggelig prat. Måtte gjøre det kort og så diskrét som mulig. Kan jo ikke avsløre meg og mitt og Store Broder overfor ukjente busspassasjerer, de kan jo være spioner, utpressere, psykopater, homofile, pedofile, bifile, heterofile, terrorister, advokater, tannleger eller idrettsfolk for alt jeg vet. Eller kanskje buddhister, muslimer, hinduister, samer, beduiner, tatere for den slags skyld. Nei, det gjelder å være forsiktig.

Jeg får prøve å slappe av. Ingen tegn til uro i bussen foreløpig. Og sjåføren har faktisk dempet musikken noe. Nesten ubehagelig rolig? Nei, får ta det som et positivt signal. Vi har nå en mil igjen til Kongsmoen. Umulig å se noe ut av vinduet. Men har heldigvis gps. Ellers så kunne jo sjåføren kjørt meg hvor som helst. Og der er jo jamen Kongsmoen! Vi stopper og en mann med ryggsekk stiger av. Lynraskt setter han seg inn på høyre side i en bil. Jeg fikk ikke tatt nummeret. Bra vi ble kvitt ham. Trykket i bussen og angsten som har ligget i luften gir seg noe.

Bussen forlot nå Høylandet kommune og rullet videre inn i Nærøy kommune. Da er det bare Bindal og Sømna, så er vi i destinasjonskommunen Brønnøy. 6 kommuner i dag - ikke verst det. Grong er den sjette.
Straks Foldereid. Håper det blir en liten stans på kafėen. For nå har jeg drukket hele 0,5 liter lettøl og må bare ut en tur. Er straks tilbake .....
Det ble ganske raskt, ingen kafé, bare en kiosk. Fikk iallfall kjøpt 1 stk kioskvare. Og vi ble kvitt 7-8 passasjerer som gikk over i bussen til Rørvik. Nå skjer det lite her. Har vi kommrt til Bindal nå tro? Får bare avvente litt.

Da er vi iallfall i Bindal. Bussen stopper. Sjåføren varsler: "Buss til Terråk!". Hvem forlot bussen og skulle til Terråk? Det skulle jeg gjerne visst. Men mistet konsentrasjonen litt og der fôr det en minibuss avgårde, over brua, inn i tunnellen og antagelig videre til Terråk.

Tenkte jeg skulle se Heilhornet Hotell og Gjestgiveri, men det gikk jeg glipp av i mørket. Det var vel stengt i kveld også. Fint sted. Har kjørt forbi der utallige ganger i løpet av de 31 årene jeg har bodd på Helgeland. Men kan vel bare huske én gang det har vært åpent der. Iallfall for forbipasserende som vil ha en rast på kafėen. Det ser litt fint ut fra utsiden iallfall, syns jeg. Var også en gang og tok en titt nedi fjæra, ved båtplassene. Må være et fint sted for turister (tyskere) som er på fiskeferie.

Jeg håper resten av turen til Brønnøysund går etter planen. Jeg avslutter bloggen nå, for vi skal straks ombord i ferja. Men hvis noe ekstraordinært skjer kommer jeg tilbake. For eksempel hvis ferja er innstilt på grunn av dårlig vær.

Grong

2012-01-13T15:22:00.001+01:00

Da ha jeg kommet til Grong etter å ha kjørt fra Brønnøysund i morges. 16 mil for å få bilen på verksted er et lite prosjekt. Og verkstedet var til og med 5 km utenfor Grong. Men er nå kommet til "sentrum", på kjøpesenteret.

Kjøpesenteret er overfylt med tenåringer og skolevesker. Ser ut som om alle møtes her etter skoletid. Bussen hjem til Brønnøysund går om 5 timer. Vet ikke hva jeg skal finne på i mellomtiden. Det er fint vær og 50-60 cm med fin snø. Så hvis jeg hadde hatt ski ... Men kanskje det er et bibliotek her. Eller så får jeg gå på vertshuset når jeg er lei av kjøpesenteret.

Dette var Grong. Men om 4 dager er det London!

Sen sommerferie

2011-09-19T17:00:00.000+02:00

Jeg hadde jo en ukes ferie rundt månedsskiftet juni/juli. Men nå er det tre ukers ferie. Halvparten av denne ferien skal tilbringes i Portugal, et land hvor jeg aldri har vært før.

Sitter nå på flyet som tilhører TAP Portugal og er en Airbus 320. Et godt måltid med rødvin er fortært. Og dette er gratis. Det er jo ingen selvfølge når man skal reise billig i Europa nå.

Ferien startet fra hytta i Namsskogan sist helg. Vi skulle først til Oslo. Men vi hadde god tid. Så det ble en runde innom Sverige i tre døgn. Først til Østersund, så til Alvdalen og siste natten ble tilbrakt hos Per på Kongsvinger.

I Oslo leide vi en bitteliten leilighet på Grunerløkka. 13 kvm var det. Og do og dusj i et rom på 1 kvm. Iallfall ikke så mye mer. Sengene var redd opp med papirlaken, eller noe papirlignende. Men ok det også. Leiligheten fungerte helt greit for å sove i.

De tre dagene ble brukt til geocaching og lange spaserturer, foruten besøk hos Mette i Sandvika. En spesiell geocache historie huskes godt. Geocachen het Blommenholm og var plassert på Blommenholm. Cachen fant vi fort, inne i et lite skogholt. Den var kamuflert som en fuglekasse. Men den var ikke til å åpne, tilsynelatende. Men hvis en fikk riktig svar på en quiz på syv spørsmål var det mulig likevel. På lokket på fuglekassen var det montert ni vippebrytere. Disse skulle settes i riktig posisjon i henhold til svarene på de ni spørsmålene. Quizen løste vi på forhånd. Så det var bare å stille inn bryterne. Svarene så ut til å være riktige. For fire lys lyste opp, bunnen av kassen åpnet seg og ut kom geocachen.

Fredag var det cruise til Kiel på programmet. Vi var til sammen ni personer, derav en 60-åring som skulle feires. Og det ble en hyggelig markering, med god mat, godt med drikke, fint vær og fire timer for å se seg om i Kiel.

Etter overnatting på Gardermoen, sen frokost og god tid på flyplassen har vi nå høyt over Biskaiabukten.

Syv søstre

2011-06-18T20:28:00.002+02:00

Fra nord til sør: Botnkrona, Grytfoten, Skjæringen, Tvillingan nord, Tvillingan sør, Kvasstind, Stortind.

En fin sommerdag som i dag ble det besluttet at vi skulle ta en tur opp i de syv søstre. Det vil si, beslutningen ble tatt i går, og vi dro i går ettermiddag over til Alsten og overnattet der for å kunne starte i sånn passe rimelig tid på formiddagen.

Det var Tvillingan som var målet vårt.Den nordre tvillingen er på 945 m og den søndre på 980 meter. Etter en lett start på flat mark begynte stigningen. Stien gikk da bratt og jevnt oppover, helt til vi hadde Skjæringen rett venstre og Tvillingan rett høyre. Selv om det var bratt var det ganske greit å gå på berget oppover hit da var vi på rundt 800 moh. Her gikk stien til Skjerdingen til venstre og til Tvillingan til høyre. Vi gikk altså til høyre, og fra nå av var det både kraftig stigning og mye stor stein å klatre i. Men bortsett fra det er det ikke noe problem å komme seg opp.

Det ligger visst besøksbok på alle søstrene. På Tvillingan nord var boka plassert på toppen like ved en topp som så ut til å være noe høyere. Men dit var det ikke så greit å komme. Så da gikk ferden litt ned igjen før bestigningen av den søndre og høyeste av tvillingene begynte. På toppen her var det fantastisk utsikt i alle retninger. Litt dis var det. Men vi så Træna der ute i havet også. Måtte bare ikke la seg fullstendig bli overmannet av utsikten. For like ved varden, mot sør, var det stupbratt ned. Langt der nede lå det et par vann, og bortenfor igjen reiste Kvasstind seg.

Selv om det gikk litt fortere ned enn opp vet jeg ikke hva som tok mest på. Iallfall fikk knærne prøvd seg bra 1000 meter nedover fjellet.

Tjøttagutt

2011-04-30T10:40:00.000+02:00

Om natten er det ingen offentlig kommunikasjon mellom Brønnøysund og Sandnessjøen. Men da ligger den lille hurtigbåten Tjøttagutt parat. Jeg fikk meg en fin tur fra Horn til Tjøtta fordi jeg skulle på sykehus og siste ferje nordover var gått for dagen. Det var akkurat på den tiden sola gikk ned. Og det et flott skue mot vest. Hadde jeg bare ikke hatt 40 i feber.

Da jeg kom ombord var det tydelig at det var en båt for syketransport. Jeg gikk først ned å la meg, ikke på båre, men en benk. Men snart måtte jeg opp til de to førerne og følge med litt. De satt i hver sin store stol som fjæret i takt med bølgenes risting. Foran seg hadde de gps-plottere, som viste kart, rute og posisjon. I 30-40 knop suste vi fram i solnedgangen. Dels gjennom sund med bare få meters klaring til hver side. Dels over mer åpent hav. Det morsomste syns jeg er å se at skipperen styrer det hele med en liten joystick, omtrent som vi styrer biler og fly med joysticken på pc-spillene.

Kjølsfjellet

2011-04-22T17:46:00.004+02:00

Kjølsfjellet er et fint mål for en moderat fjelltur. Kjølsfjellet er med også i år på Fjelltrimmen i Brønnøy. Jeg hadde en fin tur på onsdag med et par gode naboer. Den merkede stien starter på Gåsheia. Der har jo også utgangspunktet vært for fjelltrimmens turer til Guromannen og Salbuhatten. Vi gikk imidlertid opp fra Skogmo, eller nærmere bestemt Skommo, som det heter inn under stien hvor vi parkerte. Her er det en flott gammel sti oppover. Og underveis møter du på en hvileplass med bord, postkasse med loggbok og en gapahuk med bålplass. Når du går videre er det lurt å holde stien vestover, opp mot Guromannen. Etter hvert møter du på den merkede stien som kommer fra Gåsheia. Fra Kjølsfjellet, som er på 355 meter, er det fin utsikt og vakkert med det lille tjernet nesten på toppen som har utløpet sitt nedover mot Skommo.

Cliffs of Moher

2011-04-15T18:05:00.000+02:00

I dag ble det tur over til vestkysten av Irland. Vi, Mette og jeg, og 24 personer til, startet fra Dublin tidlig om morgenen med buss og guide. Guiden var også sjåfør. Hyggelig og kunnskapsrik. Men skjønte ikke alt han sa, for dialekten her er spesiell, og de glemmer ofte at de snakker til utlendinger også.

Hovedmålet i dag var Cliffs of Moher. Dette er Irlands største turistattraksjon, med 1 mill besøkende forrige år. Cliffs of Moher er en av 28 nominerte til et av verdens nye "Seven Natural Wonders". Så da har jeg vært på to av disse i år. Det første var "Underground River", på Palawan, Filippinene. Beslutningen tas 11.11.11.

Her på den grønne øyas vestkyst er det stupbratte klipper rett ned i Atlanehavet. 214 m på det høyeste. Det var anlagt et sikkert område langs klippene. Ved avsperringen litt unna var det satt opp et skilt "Privat area", men det var lett å forsere og det gjorde de fleste. For videre bortover var det enda finere. Og så er det noen som ønsker litt ekstra dramatikk og tar bilder ganske nær kanten. Stedet er et populært for selvmord.

Stoppet en del andre steder underveis. For det var langt å kjøre. Ble omtrent 30 mil i alt. Første stopp var på bensinstasjon med kiosk og toalett og toalettkø etter et par timers kjøring. Så bar det videre til den første severdigheten, Corcomroe Abbey. En fin gammel steinkirke, mest ruiner. Slike fins det mange av i Irland. Neste stopp var ved kysten, sør for Galway Bay. Stoppet der for å ta bilder av utsikten mot bukten og det spesielle fjellandskapet. Spesielt fordi det var så goldt, enda det lå rett ved havet. Så var det tid for lunsj på en plass som het Doolin. Da var vi nesten framme ved hovedmålet vårt, klippene.

Etter et lengre opphold der kjørte vi videre til Bunratty Castle. Vi fotograferte slottet fra utsiden og etterpå var det inn på kafe for varm sjokolade og muffens. Nå var det bare 17 mil igjen til Dublin.

Da kom jeg meg litt ut av storbyen og over på vestkysten. Fikk se Irland slik jeg har sett det på bilder og film. Masse grønt, mange steingjerder og små landsbyer. Fikk litt inntrykk og oversikt. Men det blir nok noe annet å dra alene og ha bedre tid og ikke nødvendigvis se alt på noen få timer.

Dublin

2011-04-14T22:10:00.003+02:00

Det er vel tredje gangen jeg er i Dublin nå, siden 2009. Og nå har jeg vel kommet over det meste av de store severdighetene. Men det er nok av steder å oppsøke og ting å gjøre.

Startet denne gangen med en tur i St Stephens Green, en av de mange fine parkene i Dublin. På denne tiden av året er parkene finest, i hvert fall hvis sola skinner. Videre måtte jeg innom National Museum. Oppdaget at museet var fordelt på tre steder i Dublin. Denne avdelingen var for zoologi. Det var 1 mill utstoppede dyr og skjeletter der, som jeg gjorde unna på en halv times tid. Videre bar det til National Gallery. Så har jeg vært der også. Slike steder må man nesten bruke en halv dag iallfall på. Etter dette tok jeg meg en tur inn i Merrion Square Park. En litt mindre park i City. Men veldig fin den også. Ikke noe problem å slappe av i store byer når det er så mange fine grønne parker som i Dublin. Etterpå var det lunch på en sushi restaurant. Har ikke mye erfaring med sushi, bortsett fra norsk røkt laks. Men i tillegg til det prøvde jeg et par andre varianter. Og godt var det.

Mette og jeg var en formiddag innom Christ Church. En kirke med historie fra vikingetiden. Den var mer interessant enn antatt. Særlig krypten og skattkammeret under var spesielt. Litt spesielt var det også at det var en liten kafe inne i et hjørne med kaffe, kaker og en fin sofakrok. Hva gjør man ikke for turistene? Og kirken trenger penger de også.

Mette og jeg skilte lag etterhvert. Da vi kom bort i shoppinggaten Henry Street ble interessene våre litt delte. Jeg gikk tilfeldigvis forbi The Church, som jeg har lest om og også gått forbi tidligere. Denne gangen passet det å kikke innom. Og det var ganske fantastisk fint. Ikke som kirke, men som en kjempepub i to etasjer. Det er en tidligere fin kirke som nå er fullstendig omgjort til pub. Når en bruker begrepet pub i Dublin er det mer enn en liten kneipe. Det kan være svære greier med mye god matservering også.

Elven gjennom Dublin heter Liffey. Har gått opp og ned langs denne et par ganger også. Mange fine broer. For eksempel Half Penny Bridge. Det kostet en halv penny å komme seg over der en gang i tiden. Og den nyere Samuel Becket Bridge lenger øst mot Docklands. Hele broen er utformet som en harpe.

Jeg har kommet over en god del i løpet av 3-4 dager nå. For i tillegg til dette har jeg gått flere mil tilsammen, funnet geocacher, drukket latte og drukket Guiness. Måtte jo innom Temple Bar en tur denne gangen også. Til orientering er Temple Bar en pub i distriktet Temple Bar. Området er langt og smalt (bar) og har fått navnet etter byarkitekten William Temple.

Kastrup

2011-04-13T09:54:00.001+02:00

København Lufthavn. Tre timers ventetid her på min vei til Dublin. Flybytte i Oslo også. Avinor er i ferd med å innføre åpent og gratis internett i Norge. Det var på tide kan man si. På den annen side er det ikke vanlig med gratis internett på flyplasser i Europa. Og ikke her på Kastrup heller. Selv om det er et nett her som heter "Free Public Wi-Fi" Så da blir det litt offline aktivitet isteden.

Nå blir det en uke i Dublin. Må benytte anledningen før Mette flytter derfra. Begynner å bli litt kjent med Dublin nå. Får kanskje ta et par utflukter denne gangen.

Greater Dublin har 1,1 mill innb. De største byene ellers er Cork (300 000 innb), Limerick (91 000 innb), Galway (75 000 innb).

Las Palmas

2011-04-07T14:08:00.000+02:00

En skikkelig klar og solrik dag i Las Palmas. Har skilt lag med Åse for et par timer. Jeg er så heldig at jeg får fri mens hun går i butikker. Den mest kjente shoppinggaten er Calle Triana. En bilfri gate nesten en km lang. Bydelen heter Triana. Like sør ligger den gamle bydelen Vegueta. Der er det trange brolagte gater, pene gamle bygninger, Santa Anna katedralen, Columbusmuseet og Canarimuseet, av det jeg kjenner til så langt.

Byen er for meg todelt, med Triana og Vegueta i sør og området i nord rundt Santa Catalinaparken. I den nordlige delen, på vestsiden, er den store stranden Las Canteras. På østsiden er havneområdet. De fleste store hotellene ligger nær Las Canteres. Der bor vi også. Akkurat nå syns jeg det er triveligst her i sør. Vi tok buss, GuaGua, 4 km til Triana. Guagua uttales bare oh-oh har jeg lært.

Sitter for øyeblikket på fortauet på restauranten Te lo Dije Perez. Hva nå enn det betyr. Skulle gjerne ha kunnet litt mer spansk. Da må jeg vel bo her ett års tid. Ja kanskje det! Nå kan jeg bare de viktigste ordene: Cerveza, la quenta, uno, dos, si, non, no problema, bandido, euro.

Det blir litt annerledes her i Las Palmas enn på feriestedene sør på øya. Liker godt å virkelig føle at jeg er i utlandet. Men har utforsket mange områder i fjellet sørpå. Virkelig mange muligheter, fine turstier og koselige små byer. Så det er nok å gjøre neste gang vi kommer hit også.

Ivar's Plass

2011-03-30T22:40:00.000+02:00

Enda et sted oppe i fjellet som har fått navn etter en norsk fjellvandrer. Vi startet tidlig i dag og var forberedt på en lang tur fra Puerto Rico til Tauro. Ikke lange biten langs kysten. Men over fjellet ble det 24 km. Vi kom oss opp til Norskeplassen og slo oss i lag med tre andre, derav en kjentmann. Fra Norskeplassen gikk forbi Sukkertoppen, Karpedammen, Los Olivas, Cortadores, bare for å nevne noen navn jeg kommer på. Fin utsikt var det overalt i klarværet. Fra Cortadores så vi ned til den øverste delen av Barranco Arguineguin, La Solana og Soria. Og langt nordover så vi toppen av Gran Canaria med Pico de las Nieves og den karakteristiske klumpen Roque Nublo, guanchenes hellige fjell. Ved Cortadores svingte stien vestover. Vi passerte en stygg murbygning langs stien. Men inne i bygningen var det mer forseggjort og pyntet. For det var et kapell delvis inne i grotten bak murveggene. Dagens høyeste punkt var på Ivar's plass, 800 moh. Etter mat, vann og logging i utlagt loggbok der vendte vi sørøver igjen på fjellryggen på østsiden av Taurodalen. Siste rast og logging tok vi i "Sommerfjøset". Det vil si den aller siste væskepåfyllingen tok vi nede i Tauro på Beach Bar.
Og nå verker det i bena.

Amadores

2011-03-28T23:05:00.000+02:00

Et sikkert sted hvis man vil treffe nordmenn er Amodores. Praktfull stor strand med alle fasiliteter som sydenturisten kan ønske seg. Solsenger, parasoller, barer, supermarkeder, kjolebutikker, solbrillebutikker, barer, restauranter, minigolf, ....... Hvis man er skeptisk til spanske, italienske, franske, kinesiske, engelske resauranter kan du bare gå på "Sol og Hav" eller på "Rorbua" og få kjøttkaker.

Etter en strabasiøs tur i går tar vi det rolig i dag. Muskulaturen må restituere seg. Det er godt å ligge under parasollen og lese hvis ikke det er for mange høyrøstede nordmenn rundt seg, slik som bergenseren rett bak meg i dag. Men da får man ta seg en avkjølende pause i vannet som holder god norsk julitemperatur, rundt 22 grader vil jeg tro.

Dagens høydepunkt ble likevel et geocachefunn. En cache jeg har lett etter tre ganger hvert år i tre år! Så da bevilget jeg meg en caffee con leche på den litt finere restauranten Amadores Beach Club mens jeg logget cachen. Fine skinnsofaer og stoler, slapp inn selv om jeg hadde litt for lite klær på meg, bare badebukse.

Playa Tasartico

2011-03-27T19:37:00.000+02:00

Søndag 27. Mars 2011. Vi har planlagt langtur med start fra Puerto Mogan. Kartet viser en sti over fjellet vestover og ned til kysten ved Playa Tasartico. Derfra er det bilvei opp til Veneguera.

Det viste seg at stien fra Puerto Mogan var en fin grusvei, men stengt for biltrafikk. Veien slynget seg i mange svinger oppover fjellsiden. Så vi gikk tre km for å nå 300 meters høyde. Flotte veikonstruksjoner og fine utsiktspunkter utover havet. Da vi skulle ned til havet på den andre siden var det massevis av svinger igjen. Så var det bare 9 km igjen oppover bilveien i Barranco Veneguera. Vel, bilvei, noen biler møtte vi, men denne bilveien var i langt dårligere forfatning enn "stien" over fjellet. Etterpå fikk jeg høre at den stengte veien over fjellet var bygd av tyske investorer som ville lage hoteller og leiligheter der. Da veien var klar begynte en miljøvernorganisasjon å protestere. Og de fikk medhold og hele prosjektet måtte stanses.

Vi passerte mange bananplantasjer underveis. Men bananene fikk vi ikke tak i. De var godt inngjerdet. De var forresten helt grønne også.

Det ble varmt den siste biten oppover barrancoen i den stillestående luften. Da var det godt å komme til baren i Veneguera. Gpsen viste at vi hadde gått 19,5 km. Mens vi ventet på bussen der studerte vi spillet ved nabobordet. Fire menn spilte Domino, med alvorlig mine og tydelig engasjement. Det ser ut til å være populært her. Tror jeg må prøve å finne ut av reglene.

Ordet "Barranco" lærer man seg fort når man går i fjellet - dal, dalføre. Fra midten av Gran Canaria går det barrancoer i alle retninger.

Veneguera

2011-03-25T23:12:00.000+01:00

Tid for litt blogging. For nå sitter vi og venter på bussen i Veneguera. Vi tok buss i morges til Puerto Mogan og derfra ny buss til Mogan. Kunne godt tenke meg å stoppe litt lenger der. Liker godt disse små rolige landsbyene borte fra masseturismen. Men vi hadde bestemt oss for fjelltur over til en annen liten landsby, Veneguera. Og da var det best å sette i gang og ta pausene senere. Fra Mogan var det bratt opp. På stiens høyeste var det fin utsikt til begge landsbyene. Der var det benker for rasting. Og stedet heter "Kjell's plass", i følge et skilt som var satt opp. Herfra var det kanskje 100 meter opp til toppen av fjellet, Cruz de Mogan. Men opp til toppen av fjellet med korset på var det ingen farbar vei å se.

Det er visst lite dyr her i fjellet sa Åse der vi satt på "Kjell's plass". Men da dukket det opp på stien fra Veneguera tre fine hunder som var på tur helt alene over fjellet. En voksen og to ungdommer. Den voksne hadde bjelle rundt halsen. Vi snakket litt med dem før vi skiltes, hver vår vei.

Vi hadde egentlig tenkt å gå over fjellet tilbake også. Men da vi fikk høre snakk om en buss ble fristelsen for stor. Ventetiden gikk bare fint i den lille koselige landsbyen.

Skulle ha lastet opp noen bilder også. Men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det fra iPaden.

Fullmåne og Wi-Fi

2011-03-20T22:43:00.001+01:00

Fra leiligheten vår kikker vi over verandaen og betrakter folk. Folk det er pakketurister som spaserer nedover veien. Det er tidlig på kvelden. Damene er pyntet med kjoler som de i god tid hjemme i vinter har planlagt å bruke når de kommer til "Syden". Og herrene er pyntet opp av damene med pene sydenbukser og nye skjorter. Over skulderen har de en tynn genser for sikkerhets skyld. For det blir fort kjølig om kvelden etter kraftig oppheting på stranden tidligere i dag. Nå drar de til senteret for å spise "Diana Steak" og drikke vino del casa. Og kanskje en irish coffee til slutt. Kos dere! Og hvis dere er kommet skikkelig i gang så er nattklubbene klare med friske rytmer for vi over 60.

Det er fint her i Puerto Rico, rent klimamessig iallfall. Verdens mest behagelige klima påstås det av nøkterne kilder. Gran Canaria har også fin natur og turmuligheter. Men som det nok fremgår av ovenstående holder jeg mest mulig avstand fra pakketurismen, hvis mulig.

Likevel, vi brukte dagen i dag for det meste på stranden. Jeg for det meste under en parasoll med en bok. Og fruen uten parasoll, helt til det ble litt mer enn nok sol.

Jeg fikk meg trådløst nett for to uker her på hotellet. Men man må være tålmodig. Etter å ha betalt i går fikk jeg ikke logget inn i det hele tatt. Etter konsultasjon med eksperten i resepsjonen kom vi fram til at årsaken var at det var så stor fullmåne i går, den største på 20 år. Så satelittene ble forstyrret.

Følg med videre. Håper det blir litt å skrive om.

Norwegian

2011-03-18T22:28:00.000+01:00

..... heter min transportør nå. Og jeg sitter i en Boeing 737-800. Jeg forlater nå sørkysten av England, mellom Southhampton og Bournemouth, rett vest for Isle of Wight, i en høyde av 2170 moh. Står det på min gps, men her må det være en misforståelse. Skulle vel normalt være 10-12000 moh. Det er iallfall 2700 km igjen til Las Palmas Airport.

Roen har senket seg etterhvert ombord i flyet etter at folk har fått mat. Det så litt stygt ut ved avgangen fra Gardermoen, iallfall for ekteparet foran oss. Da de hadde funnet sine seter kom det en yngre mann med utstrakt hånd og presenterte seg for dem. "Hei! Jeg heter Svein", sa han. "Vi skal sitte ved siden av hverandre i fem og en halv time". Og så startet monologen med full fart. Det var da min medreisende uttrykte sin lettelse over at han ikke skulle sitte ved siden av oss. Men det roet seg etterhvert. Det kan jo ha vært et utslag av engstelse og flyskrekk.

Gårsdagen på Værnes og Radisson Blu gikk fort unna. Gikk bort til kjøpesenteret. Der koste fruen seg mens jeg dro på cachetur på Hell. Tre geocacher ble det før mørket kom. Og fin trimtur på kjøpet. Et flott område der ned mot fjæra når man kommer over vollen mot motorveien. Var også innom Værnes Travel Bug Hotel og tok med meg en Travel bug til Gran Canaria.

Ja, dette med geocaching er bare for spesielt innvidde. Eller for de som er nysjerrige og søker litt på nettet.

Det skal bli godt å få slappe av noen dager i moderat kanaritemperatur. For det er iallfall sikkert at avslapning blir det anledning til. Men hvis ikke det blir noe mer enn det blir det vel heller ikke særlig mye mer blogging. Så får håpe det skjer noe annet også der nede. Kan jo si det er opp til meg, men må vel vise litt tilpasningsdyktighet også. Men Åse er sjelden vanskelig å få med. Selv om hun sa nei takk til å bli med til Vestbredden, Ramallah og Dødehavet. Så den turen blir utsatt.

Ikke så verst med langdistanseflyvning med Boss hodetelefoner med støydempning og kompresjonsstrømper. Anbefales! Og iPad.

Om tre timer lander vi. Da triller vi koffertene opp på motorveien og tar rutebuss til Puerto Rico. Mye morsommere enn bussene til Ving og Startour.

I luften igjen

2011-03-17T22:30:00.000+01:00

Endelig ut å reise litt igjen. Har akkurat lettet med Widerøe fra Brønnøysund for å komme oss til Værnes for flybytte. I morgen kveld er vi på Gran Canaria. Det er visst kjølig der nede for årstiden. Men sikkert glimrende for fjellturer og andre opplevelser. Har vært på Gran Canaria atskillige ganger før. Men det er først de siste årene vi har begynt å utforske større deler av øya. Og det er massevis av fine fjellturer å velge mellom. Har forberedt meg litt på det. Må vel leie bil da noen dager. Ellers går vel mesteparten av dagen til å komme seg fram og tilbake til utgangspunktet.

På Skogheim siste helg i februar

2011-02-26T18:55:00.002+01:00

Etter en lang kuldeperiode har nå temperaturen steget. Sist vi var her var det minus 26, om natten iallfall. Nå ligger temperaturen rundt null, med tendenser til kladdeføre. Og snødybden har jeg i dag målt til 90 cm. På toppen ligger det mye løs nysnø. Så vi tråkker en halvmeter nedi for å gå opp løyper. Vanligvis har Gunnar kjørt opp løyper her i Bjørhusdalen. Men det har vært dårlig det siste året. Kanskje ikke så rart. Han nærmer seg vel 80 år. Og så har han fått seg ny dame.

Må ikke misforstås ........

2011-02-26T18:53:00.000+01:00

Men hadde en masse tanker i hodet nå her på hytta om hva som skulle nedfelles i bloggen. Men så sto fruen opp fra middagsluren. Og ensomheten ble brutt. Hyggelig med selskap. Snart kom radioen på også, med pop fra svunnen tid. Fin musikk, med Manfred Mann og Swinging Blue Jeans.
Salman Rushdie beskriver noe lignende der han i sin bok Midnattsbarn beskriver hvordan Padma kommenterer skriveriene og fjernheten hans. Forøvrig en lærerik og morsom bok om India og Pakistan, muslimer, hinduister og kristne.
P.S. Fruen varsler nå kaffe og likør.

Skogheim

2011-02-14T16:59:00.000+01:00

Pakket sekken på hytta for skitur i det kalde været i dag. Minus 15. Men forholdene var så fine med nysnø. Så jeg fylte sekken godt opp for flere alternativer. Hadde til og med med meg litt opptenningsved. For det første målet var "bålplassen". Der gravde jeg meg ned til ildstedet og fyrte opp. Koste meg litt i røyken med varm te. Jeg satt så igjen sekken her og gikk videre innover Bjørhusdalen. Men det begynte å bli langt på dag, så ved elva før Bertilsetran snudde jeg så ikke det skulle bli helt mørkt før jeg var tilbake. Bålplassen var nå halvveis på hjemveien. Nå begynte jeg å se fram til brødskivene og termosen som var der. Men det ble en ganske kort rast. For det ble fort kaldt når jeg ikke var i bevegelse. Lurer på hvordan jeg skal holde meg varm på fingertuppene. Det er der kulden merkes først.

Kina

2011-01-08T16:07:00.011+01:00

Hjemreisen går også via Kina. Fly videre til Amsterdam går neste dag. Jeg var usikker på forhånd hvordan det fungerte med oppholdstillatelse utenfor flyplassen. Ikke en gang den kinesiske ambassaden i Oslo kunne svare meg klart på det. Men det fungerte slik at ved dokumentasjon for utreise neste dag fikk vi et stempel i passet som ga oss oppholdstillatelse i 24 timer.

Vi er nå i Beijing for overnatting og akklimatisering. Litt for brå akklimatisering egentlig. For i Beijing i går kveld var det minus 8 og vind. Så det var tøft for de oppvarmede kroppene våre å komme seg ut på gata her. Men en liten tur ut måtte vi likevel, når vi først var her. Kan ikke være i Kina uten å få med seg en geocache iallfall. Det ordnet seg. Men vi måtte springe fra butikk til butikk for å varme oss innimellom.

For å få et aldri så lite inntrykk av Beijing tok vi inn på et sentralt hotell med det forlokkende navnet "Days Inn Forbidden City". Som regel finner jeg lett fram i store byer. Og så er det jo moro å snakke med folk. Jeg hadde jo adressen til hotellet. Men det hjelper lite hvis det ikke står på kinesisk. Vi satt oss iallfall inn på den moderne og raske T-banen fra flyplassen. Da traff vi et kinesisk par som snakket godt engelsk. Jeg viste dem navn og adresse til hotellet, og de skrev det ned for meg med kinesiske kruseduller. Så da vi gikk av T-banen var det bare å vise krusedullene til en Taxi-sjåfør.

Så var det litt mat igjen. Det var ganske greit å finne en kinarestaurant her. Og kinarestauranter i Kina har mye god mat. Delikate og fargerike spisekart. Det ser godt ut. Men hvis en vil prøve litt mer enn bare ris, pork, chicken og beef er det ikke godt å vite hva det er alt sammen. Og det er kanskje like greit. Vi var iallfall heldige med valgene. Og i restauranter i Kina får man ikke kniv og gaffel som opsjon. Men fikk i meg det aller meste likevel

Vi bodde rett i nærheten av flere berømte attraksjoner. Men det hjelper lite når vi bare har 3-4 timer på oss, og det er mørkt og bitende kaldt. Vi hoppet imidlertid inn i en taxi og ba ham kjøre oss litt rundt. Men det var ikke lett det heller, for han kunne ikke et ord engelsk, og det nyttet også lite å peke på kartet. Men vi oss iallfall en runde rundt den himmelske freds plass. Som ventet var den stor. Og vi fikk se my fin belysning som vi ikke ville se om dagen iallfall.

Ellers ble inntrykket av Beijing ganske positivt etter dette korte oppholdet. Jeg lar meg lett imponere av store, brede gater, massevis av neonlys og høye moderne bygninger sammen med alt det gamle historiske. Hit bare må jeg tilbake, for en ukes tid iallfall.

2011-01-04T09:40:00.003+01:00

Bokkafe i Puerto Princesa
Jamen fant jeg ikke en bokkafe også i Puerto Princesa. Her liker jeg meg. Stille og rolig. Caffe Latte og andre godsaker. Bøker og Wi-Fi. Kan man bedre ha det?
Etter en sen frokost tok vi en tricycle til Medical City. Det var et stort legesenter der man kunne få behandling og operasjoner utført i en fei. Men heldigvis er alt i orden med meg nå. Jeg ville bare oppsøke en tannlege. For det var et hull til jeg måtte tette før hjemturen. For hjemme får man jo ikke tannlege nå, etter at min faste skal slutte. Og skulle jeg gjort det hjemme ville det blitt fire ganger så dyrt.
Denne gangen var det en ung dame her fra Puerto Princesa som gjorde jobben, til min fulle tilfredshet. Og kompetansen var ikke til å betvile, hun hadde utdanning fra både Manila og Singapore før hun begynte sin gjerning i hjembyen sin. Hun spurte et par ganger om jeg var interessert i birdwatching. Så da har jeg skjønt det at birdwatching er noe spesielt her. På Palawan fins det visstnok 35 arter som ikke fins noe annet sted i verden. Det var også hun som ga meg adressen til bokkafeen. Og der fant jeg faktisk en Lonely Planet bok ved navn Philippines Birdwatching. Jeg er ikke spesielt interessert i fugletitting. Men har i allfall lært noe nytt i dag også.

2011-01-03T09:38:00.004+01:00

En søndag i Puerto Princesa
Søndag eller mandag, det er ikke store forskjellen her. Bare tannlegen og advokaten har stengt Ellers er det full aktivitet.

Disse trejulssyklene, motorsykkel med sidevogn, går igjen her på Filippinene. Det er et praktisk fremkomstmiddel. Og en føler seg ganske trygg i dem. For de går ikke fort. Typisk 30-40 km/t når det går fort unna. Men de spyr ut mye eksos.

Her i Puerto Princesa er det ingen ordinære taxier. Det er bare tricycles. Og i sentrum av byen er det ganske mye eksos.

Vi koser oss i byen her. Har ruslet rundt, gjennom travle og støyende gater og videre ned til havna. Baywalk kaller de området. Der ser det ut til at det er noe på gang for fremtiden. Foreløpig er en promenade langs havnen pent belagt med stein. Og det var laget spesielle utsiktspunkter med benker der vi kunne sette oss ned og faktisk nyte litt stillhet mens vi kikket utover havet og noen fiskebåter.

Litt bakom havnen, på vei tilbake mot sentrum igjen, gikk vi gjennom et enkelt boligområde. Der var det ikke mye luksus. Bare planker, blikk og bambus. Men rent var det. Og smilende mennesker.

Puerto Princesa er helt spesiell i forhold til søppel. Fordi søppel på gatene fins ikke. Innbyggerne setter sin ære i å holde byen ren. I stor motsetning til andre steder på Filippinene.

Dette skrives i en liten pause på Shakeys, en restaurantkjede. For der har de den beste og største milkshaken jeg har vært borti. Så nå må det holde til i kveld.

2011-01-02T09:37:00.003+01:00

Puerto Princesa - Hotelljakt
Den første hele dagen her på Palawan var 1. nyttårsdag. Og da hadde vi tenkt å orientere oss litt nærmere. Vi visste ikke så mye om stedet på forhånd. Det er moro å se bylivet. Men den siste uken hadde vi tenkt oss noen dager på hvite strender også. Så vi startet med å få oss en tricycle til White Beach. For det hørtes ut som det rette stedet. Et par kilometer utenfor byen svingte vi ned på en hompete og sølete vei og ble satt av ved en stor strand med masse hvit sand. Mange var ute å badet. Dette så fint ut. Men vi hadde også tenkt å bo ved stranden. Og vi så bare bambushytter og hengekøyer. Vi forhørte oss i en slags bambusresepsjon. Vi ble fortalt at dette var en privat strand eid av en Taiwaneser. Det kostet penger å komme på stedet. Og vi var forøvrig allerede på privat grunn. Så vi punget ut med 20 pesos hver. Det lå et veldig fint lite hotell noen hundre meter fra stranden. Her kunne man nyte noen rolige dager. Men noen av oss var redd det kunne bli i roligste laget.

Vi dro så tilbake mot sentrum igjen og stoppet ved Turissimo Garden Hotel. Det var et rimelig hotell vi hadde merket oss på forhånd. Helt fint hotell, med svømmebasseng, som enkelte av gruppen mente var nødvendig. Så der tok vi inn.

Vi måtte visst litt lenger ut av byen for å finne strandhotellet vårt. Dermed tok vi tricycle 8 km nordover og mot østkysten der vi sjekket ut noe som het Microtel. Det hadde alt for de som ønsket badeferie på stranden. Vi gjorde reservasjon der for de siste dagene våre på Palawan.

Etter en velsmakende Bistek Tagalog fikk vi oss en Tricycle tilbake til byen igjen. Halveis kom det et kraftig kinaputtsmell og sykkelen begynte å vingle. Et dekk var kaputt. Så han måtte bare sette oss av og skaffet umiddelbart ny skyss til oss, uten betaling. Så enten hadde de en avtale seg i mellom, eller så gjorde sistemann en god forretning.

Dette høres kanskje stressende ut? Men nei da. Innimellom har vi også vært innom en katolsk messe på 1. nyttårsdag i den fine katedralen her. Og til og med tatt oss en strekk på hotellsangen midt på dagen.

2011-01-02T09:35:00.001+01:00

Nyttårsaften
Nyttårsaften ble feiret på hotellet vårt. det var et hotell som lå ganske midt i sentrun, AA Plaza het det. Det var mer et konferanse- og businesshotell, ikke noe typisk turisthotell. derfor kanskje også billig, og veldig bra. Det sto oppslag om nyttårsfeiring og gratis nyttårsdrink og noe vi ikke forsto. men vi stilte opp på avtalt klokkeslett, kl 2300. I den store salen var det bord og hvite duker og flott pådekning. I midten var det et stort bord med gryter med lokk på og varme under, og ved siden av et dessertbord. I enden av salen var det et stort lerret som viste nyttårsunderholdning fra en prosjektor. Det var antagelig et TV program fra en lokal TV stasjon. Mye lyd, mest av typen bråk, var det iallfall. Men foruten oss 4 var det bare et par ansatte. Da det nye året nærmet seg kom det imidlertid noen flere. Og vi gikk da opp på taket. Derfra fikk vi etterhvert et fantastisk skue ut over byen med massevis av fyrverkeri. Vårt hotellpersonale fyrte også av en serie raketter fra taket.

Etter å ha gratulert direktøren, hotellpersonalet og 5 andre gjester gikk ved ned for å se hva som var i grytene. Det var en masse god mat. Så vi fikk oss et kraftig måltid før vi gikk til sengs. I alt var vi 9 gjester og 13 ansatte som hadde en fin nyttårsfeiring.

2010-12-29T09:30:00.003+01:00

Manila
Manila Metro har ca 17 millioner innbyggere, noen sier også 20. Manila Metro består av flere bydeler. For eksempel Manila City med 1,7 mill innb.

Vi holdt oss på et hotell i området Pasay. Det lå i et ganske enkelt og nok typisk strøk uten de store kjøpesentrene, parker eller severdighetene. Men interessant nok å oppleve dagliglivet til folk flest i gatene. Hotellet, Nichols Airport Hotel, var billig, rent og hadde grei beliggenhet i forhold til flyplassen. Vi betaler ikke unødvendig mye for å sove. Men rent overaLt, kafe, bar på taket og internett selvfølgelig. Men betjeningen var litt uprofesjonell. Vi fikk ikke rengjort rommet uten at vi varslet på forhånd. Og da vi skulle hente bagasjen vår der etter oppbevaring tok det en evighet å få den ut. Enda vi hadde kvitteringer for oppbevaringen måtte jeg nærmest true meg inn til oppbevaringsrommet for å hente kofferten så vi ikke mistet flyet vårt til Palawan. Det var ikke varmt vann i dusjen. Men det er nok ganske vanlig her. Hjemme dusjer vi jo i 40 grader. Så når det bare er 30 grader i dusjen blir det friskt for oss.

Rizal Park

Det er ikke så altfor mange grønne lunger og åpne plasser i Manila. Men Rizal Park er en. Og den er stor og fin. Rizal er visst en av de store heltene fra frigjøringen, og ved hovedadkomsten til parken står det en kjempemessig statue av ham. Videre innover er det grønne plener, vannbassenger og fontener. Rundt det hele er det plassert en lang rekke med byster av gamle krigshelter og andre kjente filippinske personligheter. På plenene var det masse folk som spiste, sov og solet seg. Det ble solgt reflekterende aluminiumsfolie som de lå på, ellers ville det vel bli for varmt. Det ble spilt høy popmusikk i hele parken. Store høyttalere var plassert i master rundt om. Og alle var koblet til det samme musikkanlegget. Så det var den samme musikken overalt, bare med noen tiendels forsinkelse på lyden.

Lenger inne i parken var det et annet enormt monument. Det var av en annen av de store heltene fra frigjøringskrigen: Lapu-Lapu. Og ved enden gikk parken over i et markedsområde med boder for drikke, snacks, souvenirer, frukt, og jeg vet ikke hva.

Rett ved siden av parken lå National Museum of the Philippines. Der hadde vi tenkt oss inn. Særlig fordi det lå en geocache der inne. Men de stengte allerede kl 1700.

Neglestell

Et av gjøremålene mine i Manila var å få stelt neglene mine før badeuken på Palawan på nyåret starter. Jeg ruslet litt nedover gaten og fant en spa-salong med tilbud av alle slag. Jeg forklarte mitt ærend og en dame satte i gang. De hadde antagelig ikke så mye å gjøre, for de var interessert i å prate. En person, som jeg ikke var helt sikker på kjønnet på, kom elegant og vrikkende mot meg. Han forklarte raskt at han var gay så slapp jeg å spekulere lenger. Han ville gjerne gifte seg med en mann, men ikke fra Filippinene, for de har så lite penger.

En pen ung dame på den andre siden av meg, som sa hun var enke, ville gjerne ha en mann til seg og sine 4 små barn. Siden jeg var opptatt lovte jeg å si fra til mine venner i Norge. Så herved er det gjort.

Behandlingen var jeg godt fornøyd med. Jeg forklarte at slikt kostet 3000 pesos i Norge. Likevel forlangte de bare 100 pesos, så jeg følte trang til å tipse litt.

Mat

Vi måtte ha oss litt mat i kveld også. Det var nok av mat å få her i Pasay, nærmere bestemt Baclaran. Men nå orket vi ikke mer spenning i dag, og sultne var vi. Så vi gikk inn på Mac Donalds og fikk oss en internasjonal rett: Cheezeburger og softis.

2010-12-28T09:17:00.012+01:00

Juledagene

Tacloban er en storby med ca 200 000 innbyggere. En mil sørover ligger Palo. Det er en by med ca 50 000 innbyggere. Videre 5 km sørover ligger San Joaquin, som er en barangay, og har ca 1 000 innbyggere. Rundt byene er det som regel mange barangays. Jeg antar en god oversettelse er landsby. Videre ca 15 km sørover ligger enda en barangay, Tolosa. Der har Per kjøpt seg en strandtomt for 10 år siden. Så om noen år (mange år) skal han vel gjøre noe mer ut av det og tilbringe en behagelig pensjonisttilværelse der.

Første juledag dro vi norske, samt sjåfør, kokk og noen slektninger på strandtur til Tolosa. Det var en lang strand, uten ende. Og jeg tror den var delt opp og solgt til private. Men strandlinjen er uansett åpen for alle. Foruten bading og spising måtte vi også betrakte en palmevinprodusent. Han samlet råvarer ved å klatre opp i palmene, til noen beholdere som hang oppe i toppen. Fra disse tappet han saften over i en større beholder som han hadde med på ryggen. Vi ble mektig imponert over klatringen hans, helt til vi kom nærmere å så at det var saget ut små trinn i stammen. Men likevel, jeg greide bare tre trinn.

Andre juledag hadde vi bestemt oss for å dra til Sohoton Caves, altså på grottetur. Vi måtte da over til naboøya Samar, som er forbundet med Leyte via en stor bru. Dette er visstnok det smaleste sundet mellom alle de store øyene på Filippinene. På Samar kjørte vi til utgangspunktet for turen, den lille byen Basay. Der hadde vi en times tid på oss som vi nysjerrige for rundt i gater og bakgater og så på alt det rare. Og fotografere store og små Filippinere måtte vi. For det tryglet de oss om.

Fra Basay gikk vi over i elvebåt. Det var en og en halv times fin tur oppover elven med disse slanke båtene, dog veldig stødige med disse typiske uteliggerne på hver side. Foruten oss seks hadde vi en motormann og en matros. Matrosen sto konstant og tålmodig foran på det lille dekket. Det var nok for å holde utkikk etter farer i form av trerøtter og annet. Det var mye interessant å se oppover langs elven i form av masse tropisk vegetasjon, små landsbyer, fiskere og klesvaskere ved elvebredden.

Framme ved grotteåpningen tok vi på oss hjelmer og dro innover med guide og lykt. Det var en kalksteinsgrotte. Og denne var stor, med mange ganger og flere store rom. Og så for det alle disse fantastiske formasjonene som så ut som kunstverk. Guiden fortalte mange fantasifulle historier om disse.

Tredje juledag var det heller ikke tid til å dra seg. Vi ble med noen lokale fiskere på fisketur. Det ble lite fisk, men det var moro å se teknikken. Jeg har hørt at det er ganske vanlig med dynamitt for å sette fisken ut av spill, selv om metoden er ulovlig. Våre fiskere skulle dykke ned å hente fisken med et spyd. De dykket ned til bortimot 20 meter. Og de måtte ha luft. Det var en kompressor koblet til motoren i båten. Derfra gikk det en lang slange, mer enn 20 meter altså, som de puttet i munnen og forsvant i dypet.

Denne dagen regnet det. Men det fikk ikke hjelpe. Ikke så farlig å bli litt våt når lufttemperaturen er 28 grader. Og ekstra herlig var det å bade på stranda etterpå.
På ettermiddagen dro vi til MacArthur monumentet. Det ligger omtrent 10 km sør for Tacloban, på stranda. Det er et imponerende monument og park til minne om frigjøringen fra japanerne i 1944. Den amerikanske generalen MacArthur gikk her i land med hæren sin, og sammen med filippinerne tok de kontrollen tilbake.

Da mørket falt på, det kommer tidlig, kl 1755, dro vi til det nye Robinson kjøpesenteret. Det var visst noen ærend som skulle gjøres der, men ikke minst hadde vi tenkt å få oss mat.

Vanessa

Man møter folk på gatene som ber om penger, og veldig ofte små barn. Og turister som oss henger de seg på. Hvis du gir noen pesos til en kommer det raskt en sverm etter. Utenfor Robinson Mall kom det en dame med en jente på 3 år, Vanessa. Hun trengte penger til et eller annet som jeg ikke forsto. Vi skulle akkurat ha oss middag, så jeg fikk det innfallet å be dem bli med oss. Det sa de ikke nei takk til, og det var moro og se hvor godt de spiste, særlig treåringen. Etterhvert fikk vi avklart hva de egentlig ba om penger til. Vanessa hadde lungebetennelse, det hadde lege konstatert. Men de hadde ikke penger til røntgenundersøkelse og antibiotika. Så etter en hyggelig middag fikk de det de trengte av oss. Da vi prøvde å spørre henne om historien var sann svarte hun: God is my witness. Uansett, pengene trengte de.

2010-12-25T16:32:00.003+01:00

2010-12-24T16:42:00.003+01:00

Dette blir en spesiell julaften. Nå sitter vi på ferjeterminalen i Tagbilaran for å ta hurtigbåt kl 0930 til Cebu. En gitartrio sørger for julestemning mens vi venter. Dette er første etappe på veien i dag til familien Maraya i Tacloban, nærmere bestemt Palo, og enda nærmere bestemt San Joaquin. Vi, det er Åse, Monica, Kjetil og meg. Vi får fire timers ventetid i Cebu. Skal treffe Per der. Han har vært i Cebu noen dager allerede for å få reparert kameraet sitt. Det kan han ikke være foruten her.

Transport fra Ormoc til Tacloban
Det ser ut til å bli en lang julaften. Da hurtigbåten la til i Ormoc sto en minicab og ventet på oss. Sjåføren og to andre skulle få oss den siste etappen over Leyte til Tacloban så vi skulle rekke julemessen kl 22. Etter litt fram og tilbake fant han veien ut av byen. Nå var vi i god gang igjen. Jeg tok fram iPad og gps og fulgte med på kartet. Kunne dette stemme da? Hadde iPaden mistet kontrollen helt? Vi kjørte en helt annen vei enn vi hadde tenkt oss, i følge iPaden iallfall. Men vi var jo ganske sikre på at sjåføren visste hva han gjorde.

Etter en times kjøring følte vi behov for en benstrekk og sjåføren stoppet ved en liten busstasjon som faktisk var åpen. Vi registrerte at sjåføren snakket med et par jenter. Deretter snudde han bilen og sa at han måtte fylle bensin, men vi bare kjørte og kjørte, den samme veien tilbake, helt til Ormoc. Så nå var vi ved utgangspunktet igjen, etter 2 timer. Etter å ha fylt bensin prøvde vi på nytt. Og nå går alt etter vår plan også. Men julemessen i Tacloban gikk i vasken dessverre.

Julaften
Julaften tilbrakte vi for det meste i en minicab som sagt. Men vi fikk etterhvert likevel oppleve hva jul er her på Filippinene. Det var på ingen måte stille på veier og gater. Stadig vekk smalt det kinaputter som barn kastet på veien foran oss. Fra mange boliger og barer var det høy popmusikk og karaoke. Men vi så også at det ble feiret i små kapeller og større kirker, mer som vi forbinder med julen. Butikker og bensinstasjoner var åpne. Og folk overalt. Det kan vi ikke si det er hjemme i Norge. Der skjer jo alt innenfor familiens trygge omgivelser. Og de som ikke har familie og venner å tilbringe julen med syns vi synd på. Slik ser det ikke ut til å være her. Alle er åpne og hyggelige mot hverandre. Merry christmas ropes det overalt, ikke minst til oss utlendinger.

De er flinke til å pynte med lys. Det er veldig fint her med all lyspynten langs veier, butikker og utenfor store og små boliger. Juletrærne er kunstige, enten av plastikk eller de kjempestore ute byene bygd opp av diverse materialer. Og nisser og reinsdyr er med her også.

Gaver slik som vi er vant til så vi ikke noe til. Derimot lå det under juletreet til familien Maraya en masse poser med ris. Det var gavene. Og tidlig første juledag kom slekt og naboer, som ikke hadde fullt så mye, og hentet gavene sine, risposene. Tenker på oss hjemme som bytter gavekort fra Vinmonopolet fordi alt annet har vi nok av.

2010-12-21T16:31:00.000+01:00

Monica og Kjetil ankom 19. Desember. Siden da har vi hatt mange fine dager. Det har ikke vært tid til å skrive så mye på bloggen. Men de som har meg som venn på Facebook vil kunne se en del bilder jeg har lastet opp. Bare å beklage at jeg ikke har fått tekst på bildene enda.

Vi leide oss bil med sjåfør for en dag for å komme oss rundt. Prisen for bil og sjåfør en dag er rundt 300 kr. Et hovedmål er Chocolate Hills. Det er et fantastisk naturfenomen. Et område med 1281 pent avrundede grønne topper, omtrent 50-100 meter høye. Det vil si de er grønne nå, like etter regntiden. Etter hvert blir de mer avsvidde og brune. Så altså derav navnet.

Det andre store varemerket til Bohol er verdens minste apekatt: tarsier. Vi stoppet der i dag også. For Monica og Kjetil var jo dette et must. Det er mye å se. Ikke alt blir markedsført så stort. De skjønner kanskje ikke at vi skal være interessert i å studere risdyrking. Men vi spurte sjåføren, som forøvrig het Remel, og ikke lenge etterpå stoppet vi ved et rismuseum. Så da har jeg også lært at hovedprosessene er såing og fremdyrking av små planter, pløying, harving, utplanting av de grønne plantene, innhøsting etter 3 måneder, da er de mer brune, og med korn på, jeg syns de lignet på aks av havre, og så var det diverse prosesser for å få fram ferdige riskorn. De gjør denne runden 2 ganger i året.

Zipline, som de kaller det, var vi også på tidligere, sammen med Per og Mae. Men dette måtte vi ha med Monica og Kjetil på også. Det var wirere spent over den store ravinen, der man kunne kjøre cablecar med plass til 4 og denne ziplinen der man hang alene under wireren. Vi tok oss en samlet tur over med cablecar. Deretter var det en del usikkerhet om hvorvidt vi hadde tid til zipline også, eller var det noen som brukte dette som påskudd for å slippe? Det endte iallfall med at Monica og jeg tok oss en fin tur svevende over dalen med den flotte elven under. Det er godt med et aldri så lite kick, det hjelper på selvfølelsen:-).

Nevnes også at vi var innom Blood Compact. Det var et fint monument som illustrerte en gruppe menn som delte blod og drakk det og dermed etablerte en allianse. Jeg antar dette er en gammel seremoni som ikke er vanlig lenger i dag.

Været er jo alle opptatt av alltid. Vårt vær de dagene vi har vært her har vært lettskyet, stort sett pent, men utrygt for kortvarig kraftig regn om kvelden. Temperaturen ligger jevnt på 30, om natten kan den falle til 26 grader. Det gjør godt med en byge, temperaturen synker et par grader og luften blir frisk.

Maten her er veldig bra. Mange varianter, og mye god fisk, selv om vi bare har prøvd oss på fiskesuppe et par ganger til lunsj. Og en god middag for to med drikke får vi for rundt 60 kr. I går kveld måtte vi bare tilbake til en litt mer lokal plass og få mer av den gode maten. Det var særlig pølsene som var uimotståelige. Men det er ikke vanlige pølser da. Det er 4 runde kuler som er tredd på en snor, penslet og grillet. Spedde på med litt grillet kylling, chopsuey og ris.

Vi har også vært på båttur til Bacalisag og Virgin Island. Åse følte seg veldig trygg i disse rare kajakklignende båtene på grunn av disse stabilisatorene på hver side av båten. I båten vår var det plass til 8 personer, så vi hadde det fint vi 4 og båtføreren Billy. Bacalisag er en liten øy. Men noen fastboende er det der. Og jeg så det sto skilt med vei til skolen der også. På Bacalisag var det først og fremst snorkling som sto på programmet. Vi ble tatt med ut i en mindre båt til korallrevene. Og der fikk vi se gjennom maskene våre en fantastisk fargerik verden, koraller i alle fasonger og farger, og millioner av fisk i alle fasonger og farger. Og på kanten av korallrevet, der vi stort sett kunne stå på bunnen med korallskoene våre var det en vegg ned til over 100 meters dyp. Kjetil har snorklet flere steder før. Men etter å ha sett dette var det ingen vits i å snorkle flere stefer sa han. For dette kan ikke overgås.

Neste øy var Virgin Island, en liten time unna. Det var en mye mindre øy. Der var det ingen hus eller fastboende. Men vi ble møtt likevel av selgere som hadde smykker, vann og kråkebollesaft. De hadde vanskelig for å forstå at vi ikke ville ha kråkebollesaft som de tiberedte av friske kråkeboller på stedet. Øya var en vakker, grønn sydhavsøy. Ut fra selve øya strakk det seg en 300 meter lang buet sandtunge. Båten vår la til ytterst på sandtugen og vi spaserte rundt hele øya.

Er det bare positive ting å se her på Filippinene spør noen. Vi kommer jo fra verdens overklasse og vi har penger nok til å se og gjøre det vi vil her nede. Det er vel bare sunt at vi ikke gjemmer oss for verdens realiteter. Folk lever enkelt her. Bare det at det er 30 grader året rundt gjør jo at livet er annerledes. Folk er stort sett blide og veldig hyggelige. Men inne i byene kan man jo se fattigdom og små barn som går på gatene og tigger. Jeg vil se dette også. Ikke bare turisthoteller. Fattigdom er ikke ukjent i Norge heller. Vet ikke hvem som har det verst jeg.

2010-12-19T16:28:00.000+01:00

Opp kl 0500 i dag. Vi skal med Ocean Jet til Cebu. Mae skal videre hjem til Tacloban. Jeg tilbake til Alona i kveld. Per vet ikke enda, hans primære ærend er å oppsøke et Nikon serviceverksted. Sjåføren vår hentet oss kl 0530 som avtalt. Vi må først kjøre enn halv time til Tagbilaran. Det er fremdeles mørkt. Sola står opp kl 0554. Men det er mye folk ute på veiene allerede. Folk utnytter morgentimene. Skolene begynner allerede kl 7 og holder på til kl 17. Dessuten er mange på morgenmesse kl 4 om morgenen som praktiseres nå de siste 9 dagene før jul.

Hurtigbåten går fra Tagbilaran. På terminalen var det sikkerhetskontroll, billettkjøp, betaling av terminalavgift, innsjekking, ekspedering av bagasje, billettkontroll. Så litt tid må det regnes med før avgang. Filippinerne elsker støy. Her på hurtigbåten, som støyer en del selv, sitter alle passasjerene som forfjetret og ser på en action-film på en stor flatskjerm. Og lyden blir skrudd for å prøve å få overtaket på motorstøyen. Jeg har sett noen store kjøpesentre i verden. Men har aldri opplevd et sånt lydnivå som i SM. På toppen av all menneskesummingen var det julemusikk, discomusikk og hard rockemusikk i en salig blanding.

Nå er jeg straks i havn igjen. Kanskje Handel venter på meg? Taxisjåføren som jeg har kjørt med to ganger tidligere. Han vet at jeg kommer med siste ferje fra Cebu. Hyggelig fyr Men han prater voldsomt. Og eventuelle pratepauser fyller han med karaoke til musikkanlegget i bilen.

- - - - -

Monica og Kjetil skulle komme i dag. Og det gjorde de også. Da vi kom i land i Cebu gikk de om bord. Tror de var litt medtatt etter en lang reise med forsinkelser og lite søvn. Vi dro videre til vårt første bestemmelsessted, SM. Husker ikke hva S'en står for. Men M er for mall. Og det er et enormt supermarked. Per fikk gjort det han skulle hos Nikon-forhandleren. Så var det ut å få seg taxi til en geocache vi hadde sett oss ut. Cachen førte oss til en interessant minnepark i Lapu-lapu, på øya Mactan, der også Cebu har sin internasjonale flyplass. Temaet for minneparken var filippinernes frigjøring fra Portugiserne i 1521.

Det begynte å nærme seg tid for innsjekking på hurtigbåt igjen. Så etter å ha satt av Mae på terminalen for sin Supercat, dro Per og jeg inn til det innerste av Cebu City. Litt på måfå ba vi sjåføren kjøre oss til Santo Nino katedralen. Og har oppdaget vi også at Magellan Cross var, inne i et lite kapell. Det dreier seg om korset som ble satt opp ved Ferdinand Magellans død i kampene med hæren til Lapu-Lapu. I området her var det et yrende liv. Det foregikk noen slags religiøs feiring, med messer, bønn, ofringrr, lys og massevis av ballonger. Det var en masse mas om at vi skulle kjøpe lys. Vi var imidlertid veldig sultne nå og vek etterhvert unna og inn på en plass hvor vi fikk oss orange chicken og halo-halo.

Det er tid til å skrive når man sitter et par timer på båten. Detcer mange inntrykk å få som ikke er så lett å skribe om. Denne voldsomme kulturforskjellen, fattigdom, elendige boliger og barn som tigger etter penger. Bleke turister som oss, med sekk på ryggen og fotoapparat på magen er attraktive mål for barna. Men folk er blide og hyggelige og artig å snakke med. Bortsett fra taxisjåføren som skulle veksle 500-lappen vår og avledet oss med noe blankettutfylling, og så var han bare vekk:-). Vi skulle betale 200 pesos, og det kostet oss altså 500 pesos. Men det var ikke mer enn 75 kr da. Etterpå kjørte vi forøvrig tre ganger så langt for 160 pesos. Vi insisterte på taksameterpris. Det liker de ikke noe særlig. De vil vel ha litt mer igjen av oss vesteuropeere.

2010-12-17T16:27:00.000+01:00

Turen må finansieres. Derfor tok tre av oss en tur til tannlege i Tagbilaran i dag for å spare noen tusenlapper. Så vidt jeg kan bedømme ble det gjort grundig arbeid her av hyggelige mennesker. Jeg er ferdig, Per sitter i stolen og Mae venter. Så det går noen timer da. Men merker meg at det ikke er noen andre pasienter her, så han har nok god tid til å gjøre godt arbeid. Rett og slett en bra opplevelse.

Tagbilaran har ca 100 000 innbyggere. En riktig spennende asiatisk by. Tett med folk og fremkomstmidler, særlig tricycles. En tricycle er en lett motorsykkel med sidevogn for to, og altså tre passasjerer i alt. Mye rart å se. Det blir sikkert en tur til hit.

2010-12-16T16:26:00.007+01:00

Vi er ivrige på å se oss omkring. Så vi skaffet oss en van med sjåfør for en dag. Vi kjørte først til Baclayon der det skulle ligge en geocache ved en kirke. Cachen fant vi ikke, men kirken var der. Og den var bygd i 1727. Det spesielle var at den var bygd av kalkstein. Og ellers var det en fin kirke, tilrettelagt for turister med museum og salg av souvenirer og leskedrikker.

Neste stopp, som Mae insisterte på at vi måtte få med oss, var ved en kabelbane og en zipline som gikk over en stor ravine. Og jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Mae, så vi hang oss som ørner under under wireren og fikk oss et aldri så lite ekstra kick. Jeg var ganske bestemt på forhånd på å gjøre dette. Ingen problemer, helt til jeg var spent fast i horisontal stilling under wireren og ventet på avgang. Da begynte jeg å tenke over hva jeg hadde funnet på!

Videre gikk ferden i retning den lille byen Loboc. Der kom vi først til et sted hvor vi kunne se verdens minste apekatt - tarsier. Det var vel en 20-30 stykker av dem inne på det avlukkede området. Og ellers levde her på øya Bohol, og ingen andre steder i verden. De var så små at en kunne holde dem inne i håndflaten og kjennetegnes ellers av de store øynene.

Så var det tid for lunsj. Den tok vi på elven på en restaurantbåt. En artig tur på ca halvannen time. Deretter var det en sommerfuglpark. Og videre på veien stoppet vi ved en barneskole fordi det så ut som om det skjedde noe interessant der. Barna hadde en slags juleforestilling. Mange av barna hadde nisseluer på seg. De andre var kledd i sine fine skoleuniformer.

Så stoppet vi for å ta bilder av noe de kalte "Manmade Forest". Navnet sier vel nok om hva dette dreier seg om. En veldig tett skog i ulendt terreng, manmade.

Og til slutt var det stopp ved enda en turistattraksjon, en hengebro av bambus. Det hørtes ikke så fantastisk ut kanskje, men likevel, naturen, elven og skogen rundt var jo noe helt annet enn det vi er vant til å se. Og selvfølgelig, etter å ha gått forsiktig over broen, fant vi souvenirutsalg og en mann vi kunne betale noen pesos for å se ham skrelle en kokosnøtt med tennene.

Det var mye på en dag syns vi. Vi takket sjåføren og betalte ham som avtalt 1800 pesos. Pluss noen pesos ekstra til familien hans, og fordi han var en behagelig sjåfør.

2010-12-15T16:25:00.001+01:00

Den første dagen er nå tilbrakt på Bohol, eller nærmere bestemt den lille øya Panglao, som er forbundet med Bohol med 2 broer. Vel, liten og liten, den er omtrent 20 x 10 km.

Vi har tatt inn på Alonaland Resort. Det er et forholdsvis lite anlegg med noen leiligheter, bungalows, basseng og en liten enkel resepsjon. Utenfor resepsjonen står det en minicab klar til å skysse oss ned til sentrum (kan vi jo kalle det) der stranda, kafeene og t-skjorte-butikkene er. Videre domineres livet av selgere for opplevelsesturer til lands og til havs og tricycle-sjåfører. Nede på stranda var det restauranter, massasje-tilbud og selgere av diverse saker og ting. Dette var jo ikke helt ulikt det man opplever ellers på sydenturer. En fyr på stranda solgte solbriller og viagra. Jeg kjøpte meg solbriller.

Prisnivået er selvfølgelig svært behagelig for en nordmann. Vi inntok en restaurant på stranda for å få oss litt lunch. Per bestilte fiskesuppe til 90 pesos (13 kr). Da kom de med en stor suppeterrin og 4 suppeskåler. For det var nok til alle sammen.

På langtidsvarslet så vi før vi dro at det var meldt 26 grader og 7 mm regn i dag. Disse 7 mm kom i løpet av 20 minutter mens vi satt på restauranten. Behagelig å få renset luften.

Nå har vi fått en smule oversikt over situasjonen vår. Dette lover bra. Spørs om jeg får skrevet like mye de nærmeste dagene. Det var jo bedre tid på flyet.

2010-12-14T16:23:00.001+01:00

Det ble foreløpig bare en kort stans i Manila før vi satte oss på Zest Air sin Airbus A320 til Tagbilaran. Vi ble litt skuffet i går kveld da Per og Mae ikke dukket opp på flyplassen i Manila. Men de dukket opp senere på hotellet, en time etter at vi var ankommet der. De hadde stått på feil terminal og ventet på oss.

Vi hadde tenkt å sove litt utover formiddagen i dag. Men det gikk dårlig. Greit nok, for det er like godt å innstille seg på 7 timers tidsforskjell med en gang. Jeg tok en liten morgentur bortover gaten. Godt og varmt, høy luftfuktighet og disig, som det nok vanligvis er i disse store byene i Asia. Stor-Manila har vel rundt 17 mill innbyggere. Strøket så ganske fattigslig ut. Men folk var blide. Det aller første jeg la merke til var alle jeepney-ene. Det vil si en slags taxier som var bygd som store jeep-er med plass til 10-20 personer. Og de var dekorert i alle farger og med masse rare påskrifter. På en som kjørte forbi sto det foran med store bokstaver: In God We Trust!

Gleder meg til å se mer av Manila om et par uker. I mellomtiden blir det opphold på strender i Bohol og julefeiring i Palo.

Det var en liten flyplass i Tagbilaran som tok i mot det store flyet vårt. En ny internasjonal flyplass er planlagt her. Det satses stort på turisme. Fra flyplassen fikk vi en van til å kjøre oss over brua til øya Panglao. Der på Alona beach skal vi bo noen dager. Kanskje fram til jul hvis vi liker oss her.

2010-12-12T16:22:00.000+01:00

Er nå på vei mot Amsterdam. Befinner meg vest for Jylland i følge min gps. Her er komforten ombord i KLM's Embraer 190 på topp. Særlig med iPad og mine Bose Quiet Comfort hodetelefoner. Jeg regner med å skrive litt her innimellom. Men det kommer jo ikke ut på nett før jeg kommer online.

Og så var det 6 timer å vente på Schipol. Det vil si, vi ventet ikke så lenge der. For vi tok toget inn til byen og tok en titt på julegater, kanaler og coffee shops. Tilbake til Schipol igjen spiste vi pannekaker før vi nå straks går ombord i en Boeing 777 fra China Southern.

Etterhvert er vi kommet i luften og har det fint. For vi sitter rett bak veggen som er satt opp bak første klasse. Og der kan vi strekke bena framover så langt vi vil. På begge sider av oss sitter det kinesere som la seg til å sove før take-off. Så det blir sikkert en rolig natt. Men vi må ha litt mat først!

Så Beijing for flybytte. Vi hadde 2 timer og 15 min på oss. Og det trengte vi. For det var ikke lett å skjønne hvor vi skulle gå, enda da bare var for å få boarding kort for neste flight. For bagasjen var ferdigsjekket helt fram fra Værnes. Det var mange hyggelige kinesere der som ville hjelpe oss. Men det ble lett misforståelser, for engelsken deres er litt rar, for å si det på den måten. Vi måtte til å med gjennom immigrasjonskontrollen og fikk 24-timers oppholdstillatelse. Det var en morsom erfaring. Hele tiden hang et nederlandsk par i helene på oss. De hadde de samme utfordringene. Og samme flyselskap, men de skulle til Vietnam. Så da de fremdeles prøvde og henge seg på gjennom gaten vår og ble avvist hørte jeg nederlenderen si: "I hate China". Men jeg vil tilbake til Kina. Kanskje vi får et 24-timers stempel på hjemturen og rekker en snartur inn til "Den forbudte by".

Nå er det snart mellomlanding i Xiamen. Det sies at vi kan gå ut av flyet en halvtime. Vi får se hva som skjer. Xiamen er en by i Kina, tvers overfor Taiwan. Vi tar håndbagasjen og verdisaker med oss inn i terminalen. Fint å få rørt litt på seg. Men aller mest var det interessant å oppleve byråkratiet. Først måtte vi fylle ut immigrasjonspapirer og komme oss gjennom passkontrollen. Vi måtte også vise fram boardingkortet vårt for å få påskrevet at vi skulle videre til Manila. Vel innenfor kontrollsonene så vi en fin julepyntet terminal. Men vi så også en lang kø søm vi snart måtte slutte oss til for å komme om bord igjen. Og snart var vi vel ombord igjen, etter å ha blitt scannet og vist fram alle papirene våre igjen.

Ble litt kjent med enkelte av passasjerene etterhvert etter å ha reist sammen med flere av dem helt fra Amsterdam. På den siste strekningen satt vi ved siden av en hyggelig og (men) pratsom 75-åring fra England som skulle ned til sin kjære på Filippinene. Av og til var det greit å kunne ta på seg hodetelefonene og slappe av litt. Han kalte meg forøvrig en gadget man. Det kunne han jo gjerne si der jeg satt med min gps, min iPad og tok på meg mitt headset.

Nå ble turtallet i Airbusen redusert. Så om 20 min er vi vel endelig på de filippinske øyer.

Mye har skjedd i dag. Men det har også vært god tid til å skrive og tenke over saker og ting. Åse har grublet på om vi skal feire nyttårsaften etter norsk eller filippinsk tid.

2010-12-11T16:21:00.000+01:00

Nå er vi også i gang, det vil si Åse og Tor. Første stans er Værnes. Fint med et behagelig opphold på hotell her for å omstille seg litt og være uthvilt til en lang reise. Vi har vært en liten tur utendørs, men var raskt tilbake på hotellet igjen. Vi har jo ikke så mye vinterklær med oss. Og her på Værnes er det minus 12 grader. Men vi fikk handlet nisseluer så vi får med oss litt norsk jul til Filippinene. De har selvfølgelig jul og juletradisjoner der også. Men hva det innebærer bare gleder vi oss til å se.

2010-12-08T16:19:00.000+01:00

Turen har startet, for noen av oss. Per og Mae dro fra Brønnøysund 4. desember kl 14:00. Etter å ha overnattet hos ??? gikk ferden videre med Turkish Airlines til Istanbul. Der ble det litt venting, og enda mer venting etter et par timers forsinkelse. Men så dro vi videre til Hongkong med Turkish Airlines.

Per og Mae hadde visst noen spennende og fine dager i Hongkong, før de dro videre til Manila i dag, 8. desember. Denne gangen med Cebu Pacific. Og så vidt jeg vet har de nå kommet til Manila.

Åse og Tor venter fremdeles på avreisedagen, fra Brønnøysund 11. desember. Og Monica og Kjetil drar enda noen dager senere. Vi håper det blir en fin juleferie under litt andre forhold enn vi er vant til i julen.

2010-10-26T16:12:00.003+02:00

Snart er det lang juleferie på Filippinene. Tror vi kommer til å ta inn på Alonaland noen dager til å begynne med.

2009-02-07T14:05:00.002+01:00

Endelig hyttehelg igjen. Selv om jeg akkurat nå kombinerer en lunsj her på Nams-Inn med litt internett. Har ikke vært på hytta siden oktober i fjor. Men alt sto bra til der. Det tok litt tid å få opp varmen da. Å få 20 grader i lufta er en ting, men alt av treverk var ganske iskaldt. Det var minus 25 grader da vi ankom i går. Har vært ute og testet skiføre og utstyr i dag. Åse har strikket store, tykke, tovede ullvotter. Og med ekstremvott til å trekke over som jeg fikk i julepresang holdt jeg varmen i fingrene iallfall. Når varmen er etablert sitter jeg i godstolen og leser og filosoferer og dupper av med jevne mellomrom. Må røre på meg av å til for å hente ved og vann.

Nasjonaldag

2008-08-14T18:59:00.003+02:00

Pakistan har nasjonaldag i dag. Pakistan ble frigjort fra India 14. august 1947.
Det bor 164 mill mennesker i Pakistan. Urdu er det nasjonale språket. Men engelsk er det offisielle språket.

Ordgyteri

2008-08-12T09:46:00.002+02:00

Fader vår består av 56 ord. Abraham Lincolns tale ved Gettysburg i 1863 besto av 268 ord. Uavhengighetserklæringen av 1322 ord. En forskrift fra regjeringen om salg av grønnsaker består av 26 911 ord.

Kilpisjärvi

2008-08-07T13:37:00.002+02:00

Kilpisjärvi ligger helt nordvest i Finnland, 8 km fra grensen til Norge. Kilpisjärvi ligger i kommunen Enontekio. Kilpisjärvi hadde i 2000 bare 114 innbyggere. Likevel har byen egen skole, eget hotell og en forskningsavdeling for Universitetet i Helsinki.

De mest kjente turistattraksjonene er fjellet Saana, 1029 m.o.h. og treriksgrensen mellom Norge, Sverige og Finnland som ligger ca 10 km mot vest.

Norges minste vinmonopolutsalg

2008-04-15T09:43:00.003+02:00

Norges minste vinmonopolutsalg åpnet på Namsskogan 6. mars 2008. Men det er stort nok. På 25 kvadratmeter er det et utvalg på 160 typer drikkevarer. Du er alltid hjertelig velkommen på hytta vår i Bjørhusdal. Bare pass på åpningstidene for den nye butikken, den er bare åpen 10 timer i uken.
http://www.namdalsavisa.no/Nyhet/article3396585.ece

Standardisering

2008-04-09T10:00:00.007+02:00

Internasjonal standardisering er viktig, for eksempel innenfor skilt og symboler på forskjellige områder. Det nye standardiserte skiltet er et godt eksempel. Det er ikke alltid så lett å forstå hva som menes når man kommuniserer på tvers av kulturer. Men dette nye skiltet frembringer tydelig budskapet.

Cu Chi Tunnels

2008-03-30T14:56:00.008+02:00

Hvis du skulle være så heldig som meg å komme en tur til Ho Chi Minh City, i Vietnam, så bør du få med deg Cu Chi Tunnels. Det er nå blitt en av de største turistattraksjonene i Vietnam. Det er virkelig interessant å komme innpå hvorledes Vietcong holdt stand mot amerikanske soldater og til slutt gjorde amerikanerne så frustrerte at de trakk seg ut i 1975.

Vietcong bygde seg et system av tunneller under jorda. Tunnelsystemet ble påbegynt allerede på slutten av 40-tallet, under krigen mot franskmennene. Under krigen mot amerikanerne senere ble tunnelene bygd videre ut. Under jorden sto Vietcong i mot amerikanske angrep, og der var de til og med beskyttet mot napalm-bombene. Tunnelåpningene var svært trange, de passet ikke for en middels amerikaner, bare for de småvokst vietnameserne.

På det meste strakte tunnelsystemet seg helt fra HCMC til grensen mot Kambodsja. Bare rundt HCMC og Cu Chi var det over 250 km med tunneller. Tunnelsystemet inneholdt alt som var nødvendig for å oppholde seg der i månedsvis: Oppholdsrom, kjøkken, våpenfabrikker, våpenlager, hospitaler, osv. Det ble brukt konstruert en masse forskjellige grusomme feller som holdt fienden unna.

Noen bilder finnes her: http://www.skjordal.no/HoChiMinhCity.

Og en video nedenfor.

Tilremshatten

2008-03-30T13:50:00.007+02:00

Etter å ha stilt klokkene i huset 1 time fram, slik at det blir lysere om kvelden, selv om dagen i dag blir kortere enn dagen i går, tok jeg meg en tur på Tilremshatten. Det vil si, jeg gikk bare til Roald Amundsen.

Tilremshatten er 315 moh. Roald Amundsen er omtrent halvveis opp og ligger på 180 m. Fjellknausen har i sin tid fått navnet Roald Amundsen-profilen fordi profilen av knausen lignet på Roald Amundsen sin, sett fra riksvei 17. Men så for en del år siden falt nesen av, og det er ikke så mye som ligner lenger. Hvem vet når nesen falt av?

2008-03-20T21:04:00.000+01:00

Blåsjøn i dag. Skitrekk opp på fjellet, turski ned. Blåsjøn er et lite sted, 4 km inn i Sverige fra Nord-Trøndelag. Kanskje det er 100 innbyggere der. Det er iallfall et fint alpinanlegg der, med 4 heiser og ingen køer. Og så er det en Ica-butikk der med utlevering for Systembolaget.

2008-03-19T20:41:00.000+01:00

På hytta i Namsskogan nå. Men blir nok ikke så lang blogg her fra mobilen. Fin, kald start på påsken. -15 ute, +25 inne.

Bloggen er opprettet

2008-03-09T18:53:00.000+01:00

Bloggen min ble opprettet i dag, søndag 9. mars 2008. Så får vi se hva det blir til.