onsdag 1. oktober 2014

Tenerife 1. oktober 2014



Vi kom i går, midt på dagen med Thomas Cook og en Airbus A321. Og nå, på morgenen, sitter jeg på balkongen til leiligheten vi har fått tildelt etter å ha bestilt en uspesifisert reise hos Ving. Et såkalt leilighetshotell. Det ligger rett opp for stranden og havnen i Los Christianos. En eldre bydel. En trang gate. Men hotellet virker helt nyrenovert. Solmar heter det. 

Fra balkongen i annen etasje ser jeg tvers over den smale gaten og inn i en seks etasjers boligblokk. Eller kanskje det er et hotell det også. Det fine med denne balkongen er at det er skygge og svalt hele dagen. For varme blir det nok av ellers.

Hvis jeg vrir hodet til venstre ser jeg rett nedover gaten, mot stranden og ferjeleiet til Fred Olsen sine båter som går over til La Gomera.


Det skal nok bli både hav og sand og geocaching og mange km til fots.

Jeg skriver nå på den gamle iPaden. Macbooken har jeg med meg for å få gjort litt større arbeid. IPhonen har jeg med meg, med innlagt pocket query for hele Tenerife på Geosphere. Gpsen, en Garmin Etrex 10, har jeg med meg. Og fotoapparatet selvfølgelig. Det blir mange ladere. Så en skjøteledning med mange  kontakter har jeg alltid med meg.


Det var veldig behagelig her nå i skyggen, i moderat temperatur. Tror faktisk jeg blir sittende litt her før jeg kikker etter Åse som allerede har dratt ned til stranden. 

tirsdag 4. mars 2014

Verdens beste kaffe?

Iallfall har innehaver Tim Wendelboe vært verdensmester i baristakunst. Etter å ha blitt klar over det måtte jeg bare oppsøke stedet på Grünerløkka. Jeg ble ikke skuffet. Der var det bare kaffe som gjaldt. Ikke noe kaker å få der. Men kaffe av alle typer. Hjemmebrent og nykvernet. Et glass vann fulgte med som en selvfølge. Akkurat som i landet jeg besøkte i fjor høst - Albania.


Foruten kaffebaren var det altså eget mikrobrenneri. Det var utsalg av diverse kaffeblandinger og kaffeutstyr. Og visstnok arrangeres det også kurs både for privatpersoner og bedrifter.

Det var altså kaffe som var det viktigste. Jeg ble overasket over at det bare var to små bord der. Men veldig koselig og god kaffestemning. Og må vel også ikke glemme å si at min caffe latte var veldig god. Pleier gjerne å ha litt sukker i, men det ville jeg ikke ha i denne.

Anbefales!
 

fredag 21. februar 2014

Stabile boforhold igjen - på Råholt


Nå er det snart to uker siden vi flyttet inn i den nye leiligheten vår på Råholt. Siden 1. oktober har vi levd som nomader. Bodd litt her og litt der. Det har gått mye greiere enn man kanskje kunne forvente. 






Harald var god å ha når vi skulle stue godt i leiebilen.



Og dette er lagerplassen på Røros.





Gode venner har tilbudt oss losji. Vi har bodd en del i flott hytte på Torget utenfor Brønnøysund, vi har bodd noen uker på Onøy i Lurøy,  har vært tre uker i Thailand, en uke på Filippinene, og vi har bodd på Oppsal i Oslo. Takk til alle som har gitt oss et sted å være i mellomtiden. 




Slapper av her på hytta til Asle og Zalie.





Her bodde vi en stund, i huset til Per og Mae på Onøy.







Vi flyttet ut eiendelene våre i Brønnøysund i flere omganger. Mesteparten står fremdeles på lager på Røros. Ellers ble det også et lass til Onøy med det vi mente vi trengte mest i mellomtiden. Noe står nok igjen der ennå, som vi får ta med oss når vi kommer på tur nordover igjen til sommeren.



Mens vi bodde hos Mette og Anders på Oppsal fikk vi stadig se småguttene våre.







Og her på Årvoll hos Espen og Ida.






Vi er veldig godt fornøyde med leiligheten og stedet så langt. Tenker tilbake på den tiden da vi så oss rundt i Akershus og vurderte flere steder. Men nå er vi godt fornøyd med at det ble i Råholtgården. Jeg syns det er god standard og godt utført arbeid. Noen små problemer og skader fikk vi rettet på ganske raskt. Den underleverandøren som har gjort det dårligst var Norema. Kjøkkenenløsningen er helt fin. Men montørene får skylden for skader og apparater som ikke fungerer. Men det er i ferd med å ordne seg.

Utsikten fra stua og verandaen mot vest er fin. Vår leilighet vender ut mot Råholthallen, Råholt ungdomsskole, småbebyggelse og skog. De andre leilighetene mot øst vender ut mot Trondhjemsveien. Der er det jo en del trafikk. Så verandaene der er innbygd med glass. Det er i alt 28 leiligheter her. Bygget er i tre etasjer. Vi bor i annen etasje. Første etasje disponeres i sin helhet av Eurospar. Kort vei altså til dagligvarer. 

Over hele taket er det terasse. Der pågår det fremdeles arbeid med små tak og sittegrupper. Jeg ser fram til våren når sola begynner å varme og jeg kan sitte på takterassen og følge med flytrafikken til og fra Gardermoen. Da blir det å lage planer for nye reiser. Det skal også bli moro å betrakte utearbeidene til våren med grøntarealer, trær og planter. Jeg vet jo ikke detaljert enda hvordan det blir. Noen ganger kan prospektet lyve.

Vi bor nå veldig sentralt. Syns iallfall vi. Gardermoen er nevnt. Syv minutter til flyplassen med toget fra Eidsvoll verk stasjon. Og syv minutter fra leiligheten til stasjonen. Toget, linje L12 Eidsvoll Kongsberg, stopper bare på Gardermoen og Lillestrøm før det er i Oslo. Det tar 30 min til Oslo. Så fort går det ikke på motorveien. Så da bor vi i passe avstand fra barn og barnebarn i Oslo. Og det er ikke noe stort prosjekt å komme seg til Røros heller, til resten av familien.

Sentralt er det her også i forhold til aktiviteter vi bruker ofte. Kjøpesentrene popper opp her, for Råholt er i sterk vekst. Råholthallen med flott svømmehall ligger like utenfor. Bibliotek er det et par minutter unna. Treningssenteret som vi har valgt er det syv minutter og gå til.

Eidsvollsbygningen ligger 2 km nordover Trondhjemsvegen. Passet bra å flytte til Eidsvoll kommune i jubileumsåret for grunnloven. Vi var faktisk til stede der på på åpningen av jubiléet, et stort arrangement som ble direkte overført i TV.

Vurderte denne også. Nyrestaurert og 35 rom. Eget møterom i 2, etasje som også egner seg til ballsal. En gang, for to hundre år siden, var 112 menn samlet her for å finne ut hvordan landet vårt skulle organiseres.


Vår nye adresse er: 
Gladbakkgutua 3B, 2070 Råholt.

Håper på masse besøk etterhvert.

lørdag 11. januar 2014

Surigao

Ingen planer i dag. Det regner kraftig. Vi hører også at flyene fra området her nord på Mindanao er innstilt i dag. Vi våknet på Parkway Hotel i Surigao City. 

Et rimelig hotell, men det fineste hittil. Vi rakk så vidt frokosten. Så tok vi det med ro igjen et par timer på hotellet. 


Fin utsikt fra lobbyen

Vi fant så ut at vi skulle dra inn til sentrum og ta det som det kommer. Herlig å ha god tid å nyte nuet. Det ble til at vi tok en multicab til ferjehavnen. Det var omtrent en mil unna. 



Multicaben er et lite pickuplignende kjøretøy med sitteplass til 10 personer og gjerne ståplass til like mange. Som regel også skranglete, støyende og sterkt forurensende.


Det er ikke sesong og vær for bading og soling, men det var fint å se havet. Studerte også ferjerutene litt. Herfra kan man for eksempel ta ferje over til Leyte, den neste store øya nordover. Det så ut til å være en ferje på størrelse med ferjene på Helgelandskysten. 



Flere flott dekorerte lastebiler sto i kø. 




Jeg så også at det gikk en større passasjerbåt til Cebu og Manila. Det tok 23 timer til Manila og kostet litt over 200 kr. Jeg fikk plutselig lyst til en gang å reise gjennom hele Filippinene fra sør til nord. 

Vi begynte så på tilbaketuren. Vi valgte å gå et stykke for å praie en multicab etterhvert. På den måten fikk vi se litt til lokalbefolkningen her i Lapita. De er jo litt ekstra nysgjerrige når to blekansikter som oss  kommer gående. 





De syns visst også at det er rart at vi går. Selv bruker de visst alltid transport på hjul. Så ikke rart at det er forurenset luft her, selv på små steder som dette. De har ikke alle så mye å gjøre, de står utenfor husene sine og kikker på oss. Noen litt forsiktige, andre vinker mer og vil prate. Så det blir mange hyggelige stopp langs veien.

Vi ser snart et skilt som sier at det er en beach resort ned mot venstre. Vi går dit og kommer ned til hotellet, med hage, svømmebasseng og en fin liten strand. 



Her vil det nok være fint når regntiden er over. Nå så det ut til å være helt tomt her, bortsett fra de mange ansatte. Allerede i porten ble vi møtt av en hyggelig uniformert vakt som så ut til å være glad for at det kom noen. Vi så at han kontaktet resten av personalet om at nå var det noe på gang. Vi tok oss en runde rundt for å kikke litt. Samtidig kikket mange nysgjerrige øyne etter oss. Jeg var usikker på om det var noe mat å få i restauranten siden det var så lite folk her. Men nei da, vi fikk oss et bedre måltid før vi forlot resorten. 

Oppe på veien igjen kom det snart en multicab som vi stoppet. Vi kom oss til Surigao City igjen for 40 pesos. 6 kr for oss begge. Vi kom oss inn i Gaisano shopping mall så Åse kunne få kose seg litt i butikkene, og jeg i kaféene. 


Slik kan en dag bli her, uten å planlegge. 

fredag 10. januar 2014

Bryllup på Filippinene

Lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen nå. Skal prøve å få til litt, selv om det nok blir en del humping her på bussen fra Butuan til Surigao City. Vi har vært i Butuan siden mandag. I dag er det fredag, og vi har tenkt å bli i Surigao City til søndag.

Anledningen for at det ble en tur til Filippinene i år var bryllupet til Madelyn og Arnt Rune. Det var på onsdag. Vielsen foregikk i St Josephs Cathedral. Det var interessant å oppleve deres måte å gjøre det på. Vi hadde en viktig rolle fordi vi skulle legge på "cord". Asle og Zalie hadde oppdraget med "veil". Det vil på norsk si at Asle og Zalie la et slør over brudeparet, og vi la et lenke over dem.

Hele seremonien var hyggelig og lystig. Et kor sto for sang og musikk, så menigheten slapp å sitte å mumle og prøve å synge. Det sermonielle var gjort på en liten time. Fotograferngen etterpå tok like lang tid. Det ble nok tatt noen tusen bilder.


Brudens ankomst til kirken syns jeg var morsom. Madelyn kom selv kjørende i brudestasen i en pyntet sort Morris Mini.


Etter vielsen kjørte vi til et fint festlokale der det ble servert middag på tradisjonelt filippinsk vis. Det vil si mange forskjellige gode retter. Og jeg savner ikke potetene, ris er godt. Det var en pratsom toastmaster som holdt det gående hele tiden. Og masse taler, alt uten manuskript. De sa bare det som falt dem inn. Noen var ganske raske, andre holdt det gående i noen minutter. Vi sørget for at vi fikk et bilde av oss selv i de fine omgivelsene utenfor selskapslokalet.


Da var bryllupet overstått. Iallfall det obligatoriske. Vi dro tilbake til hotellet vårt og tok en strekk på sengen. Vi skiftet til normale klær, og så kom Zalie og eldstebror Orlando og hentet oss for å være med hjem til familiens hus. Der var det mer mat å få. De hadde et stort karaokeanlegg, og det sto på for fullt til langt utpå natten. Alle var flinke til å synge, og det var ingen pauser. Vi fikk også høre Arnt Rune synge, han er jo halvprofesjonell og har underholdt mye på Helgeland. Etterhvert kom også brennevinet fram. Akkurat som i Norge, litt utpå kvelden og natten, og stemningen steg enda mer.


                                                      Åse, Asle og Zalie

Moren til Zalie heter Terezita. Hyggelig dame på 68 år som snakker godt engelsk. Ellers var jo alle hyggelige. Det kom mange fra nabolaget her på festen i kveld som ikke var i kirken. Vi håper å kunne komme tilbake på søndag, før vi reiser tilbake til Thailand. Vi har jo ikke sett stedet i dagslyset enda. Og jeg vil gjerne se huset til Asle også som har bygd like i nærheten.

Det er stort sett ganske enkle og skrøpelige hus de bor i her. Men familien til Zalie og Madelyn hadde fått et mer solid og fint ekstra hovedbygg for fire år siden. Utenfor var det strukket et stort tak av presenning for anledningen.Det er regntid her på den sørlige øya Mindanao nå i desember og januar. Lenger nord, i Manila for eksempel, er regntiden i juni og juli. Det regner ikke kontinuerlig, men lange perioder hver dag. Likevel er det godt og varmt, opp mot tredve grader. Alltid godt å komme inn i lokaler med aircondition. 

Vi har nå kjørt en time med buss, og det ser ut som om en fjerdedel er unnagjort. Kanskje går det litt raskere lenger ute på landet. Det er mye interessant å se på for en europeer. Rismarkene nyter godt av regnet. Små landsbyer innimellom, med rare butikker, kafeer og boliger der hovedmaterialet for det meste er bambus. De litt finere er forsterket med mur her og der. På bensinstasjonen som vi passerte nå var prisen 55 pesos. Det blir ca 8 norske kroner. Det vil altså si litt over halvpaten av prisen i Norge. Men i Norge er kanskje inntekten ti ganger så høy, hvis en regner med de som i det hele tatt har en noenlunde normal inntekt her. Så ikke klag i Norge.

Butuan er en gammel by. Det er i følge de som bor her en stygg by. Interessant noen dager for oss. Men etterhvert kan vi kanskje si oss litt enige. Vi blir jo raskt fascinert av gatelivet, de mange rare og utrolig billige butikkene og trafikken. I byen går det mest i tricycles for å komme seg fram. Vi betaler rundt 7 kroner for en tur hvor som helst i byen. Og da tror jeg vi  betaler godt i overkant.


Shopping malls er populært. Her er det en stor mall som heter Gaisano. Og så er det en som kanskje på sikt satser på å bli enda større, Robinson. Den er under utbygging. Men allerede nå har de klart å etablere et klossalt støynivå. Det ser ut til å være viktig.

Flyet fra Manila til Butuan går et par ganger om dagen. Det var moro å komme med en stor Airbus A320 som så ut til å lande midt i jungelen. Terminalbygningen var enkel, men fargerik og på størrelse med de minste av lokalflyplassene i Norge.


                                                               Gate 1

Surigao City, som vi skal til nå, skal være et penere sted, mer lagt opp for turisme. Det skal visst være et bra utgangspunkt også for opplevelser videre, for eksempel båt over til Siargao som er et av de fineste stedene i verden for surfing. Hit kommer særlig australiere fordi det er større bølger her. Men vi blir bare et par dager her. Så det blir bare noen få inntrykk for kanskje en gang å komme tilbake hit.

mandag 4. mars 2013

Faseskift

Nå er det nok. Etter å ha vært på denne arbeidsplassen i 33 år akter jeg å si opp, snart 66 år gammel. Jeg har ikke sagt opp enda, men har bestemt meg for å si opp før påske slik at min siste arbeidsdag blir 30. juni. Hvis noen leser denne bloggen vil de altså vite det før arbeidsgiveren min.

Det har vært 33 år som på mange måter har inneholdt forskjellige faser. Arbeidsplassen, heretter kalt BR, var nyopprettet da jeg begynte. Det var 14 ansatte i slutten av 1980. I dag har BR antagelig passert 560 ansatte. Neppe noen som vet eksakt. Massevis av ukjente ansikter her. For ikke så mange årene siden jeg kjente alle, men nå har jeg gitt opp. Det er morsomt å spørre ukjente ansikter om de er en av de nye her. Da kan svaret ofte være: Nei, jeg har vært her i 4 år.

De første årene var veldig spennende og engasjerende. Alt var nytt. Det var mest bare noe av det juridiske rammeverket som var på plass. Datasystemene skulle bygges opp. Det var i 1981 Løsøreregisteret ble satt i ordinær drift. I tillegg var det nytt for alle det å få en ny organisatorisk enhet i staten til å fungere. Det var egentlig enkelt. Vi var relativt ukjente med statlige byråkratiske rutiner og hadde mest fokus på faglige utfordringer. Så det meste gikk veldig greit. Men at vi var underlagt justisdepartementet ble vi likevel ofte påminnet om. For eksempel da jeg måtte søke departementet om å få delta på et kurs i Oslo som kostet noen få tusenlapper.

Arbeidsplassen min i 1980

Etter hvert vokste Løsøreregisteret. BR fikk flere registeroppgaver. Og organisasjonen vokste fort. Det var utfordrende og morsomt. Så ble etter hvert organisasjonen enda større, og tyngre, med mange administrative stillinger. Og jeg har gradvis blitt trukket inn i en nå stor byråkratisk statsbedrift. Det er sikkert mange positive sider ved denne utviklingen. Ikke minst når det gjelder arbeidsplasser for den lille kystbyen i Nordland. 

Arbeidsplassen min i 2013. Et par avdelinger er i tillegg lokalisert andre steder.

For mitt vedkommende har det de siste årene blitt gråere og mindre motiverende. Da ser jeg fram til å skifte fokus helt nå, til aktiviteter som interesserer meg mer. Så er min generasjon så heldig også at det er fullt mulig å kunne gjøre det, med god helse, god nok økonomi og gode pensjonsordninger. Nå er det snart flere røde dager i sikte på kalenderen. Jeg har mye ferie til gode. Og dagene blir etter hvert lysere nå. Så det er bare å tenke på hvordan jeg skal bruke den siste tiden på jobb. 

tirsdag 12. februar 2013

Phnom Penh

Vi hadde et rimelig, men rent og funksjonelt hotell i Phnom Penh. Det var sentralt, ikke langt fra ferjekaien, Central Market og Royal Palace. Den første kvelden gikk vi tre kvartaler bortover og kom til dette palasset, uten at det var planlagt, og uten at vi visste hva det var før etter nærmere undersøkelser. Det så fantastisk ut om kvelden i lysprakten. Og det var store folkemengder der. Det viste seg at de fremdeles markerte begravelsen til kongen, Sihanoek, som døde 15. oktober i fjor og ble kremert for en ukes tid siden, 4. februar.


Royal Palace

Det er ikke like vakkert overalt. Det er dårlig med søppelkasser i Phnom Penh. I sentrumsgatene er det massevis av søppel. Det ser ut som om alt unødvendig havner rett på gaten. Men de feier og vasker utenfor sine egne boliger, butikker og spisesteder et par ganger i døgnet. Så det virker ikke spesielt uhygienisk. Og det er for det meste papirsøppel. Jeg føler meg litt spesiell når jeg etter å ha fjernet plasten fra toppen av vannflasken ser etter en søppelkasse eller prøver å få levert plasten tilbake til utsalgsstedet.

Phnom Penh er en spennende by. Den er ikke så håpløs som noen tror. En fransk dame som av en eller annen grunn årlig hadde vært i Phnom Penh i 10 år fortalte at hun så store forandringer for hver gang. Det var jo i 1975 at byen ble gjort helt død av Røde Khmer og folk ble jagd ut på landet, sendt i fengsel eller henrettet. Gatene i sentrum er fulle av tuk-tuker, scootere, biler, andre fremkomstmidler uten motor og folk. For det er ikke så lett å gå på fortauene. Der er det butikker, (får kalle det det), kaféer, parkerte biler og tohjulinger. Så vi smyger oss forsiktig fram mellom alt. Ta det rolig, så går det bra. Blir fort vant til systemet. Men det fins også brede boulevarder med mange filer i hver retning. Der er det lettere å komme seg fram, men ikke så spennende.


Ikke alle har like fine forretninger.

Det går ikke an å besøke denne byen uten å ha vært innom de viktige historiske stedene fra tiden under Pol Pots terrorregime fra 1975 til 1979. Det er helt utrolig at dette kunne skje for bare 40 år siden. Kambodsjanerne er veldig opptatt av å ikke glemme dette og å minne hele verden på det så det ikke skal skje igjen. I Phnom Penh var det mest kjente og grusomste fengselet Tuol Sleng, eller S21. 17000 mennesker var innom her og ble forhørt under tortur. Herfra ble de fraktet videre til Choeung Ek (Killing Field) for henrettelse.

7 personer overlevde S21. 2 av disse lever fremdeles. En av disse har skrevet bok om S21. Han satt på musėet nå og solgte den.


Slik var bare virkeligheten under Pol Pot.
Dette er fra Choeung Ek Killing Field, som nå er museum og minnepark.